«A Quiet Place»-trilogien revurdert – Innovativ postapokalyptisk stillhet

Tredjefilm A Quiet Place: Day One er nå lansert på video og topper listene. Vi tar et gjensyn med trilogien for å finne ut hva som gjør denne franchisen så interessant og spennende.

På overflaten hadde A Quiet Place bare den mektige produsenten Michael Bay og hans produksjonsselskap Platinum Dunes. Selskapet lager sjangerfilm innen thriller og grøssere og filmen ble lansert gjennom studioet Paramount. Foran kamera så vi The Office-skuespiller John Krasinski, også kjent for flere romantiske drama. Og til å være en grøsser var han et uvanlig skuespillervalg. Enda mer merkelig var valget av Krasinski som filmens regissør, spesielt med tanke på null sjangererfaring. Men da han fikk med seg kona Emily Blunt hadde filmen fått et velkjent skuespillernavn. Og resultatet er utsøkt.

A Quiet Place

Konseptet i første film er høyst vågalt. Det er minimalt med dialog, lyd er så å si fraværende og samtaler figurerer kun som undertekster.

Karakterene snakker ikke, de beveger seg lydløst og kommuniserer med tegnspråk. Det er innovativ casting der den døve Reagan spilles av noen som virkelig er døv. Dette har riktignok blitt overbrukt i TV-serien The Walking Dead, men her fungerer det. Det er ingen andre mennesker i dette universet enn en familie. Som i en postapokalypse er landskapet herjet og igjengrodd. Det er datert og påvirket av menneskelig fravær. I lys av en slags økologisk krise kan man plassere filmen i kategorien naturen slår tilbake.

En skjebnesvanger hendelse har funnet sted. Abbott-familie med to barn Reagan og Marcus beveger seg gjennom et landlig landskap i Appalachene. Det har gått 472 dager siden hendelsen. De befinner seg på en avsidesliggende gård på landet. Far Lee (John Krasinski) og Mor Evelyn (Emily Blunt) bearbeider seg fortsatt for en tidligere hendelse, men nå er hun gravid og termin nærmer seg. Regien er uvanlig god til å være en sjangerfilm av denne typen. Stemning er poetisk og vakker der alle kamerabevegelsene er rolige og forsiktige. Det er strebet etter en gjennomgående følelse i denne filmen. Det er et særegent lydbilde med en uvanlig lydmiks med fokus på fravær av lyd. Filmmusikken til Marco Beltrami ligger kun som et forsiktig og uvanlig neddempet lag.

Men til å være en sjangerfilm er det på ukonvensjonelt vis familien som står i fokus. A Quiet Place ble lansert våren 2018, fem år etter spillet The Last of Us, men fem år før TV-serien The Last of Us. Sett på nytt i dag bærer A Quiet Place store likhetstrekk til den høyst poetiske og annerledes episoden «Long, Long Time» fra The Last of Us. Videre sjangermessige koblinger finner vi til Susanne Biers Netflix-fenomen Bird Box (2018) som kom senere samme år.

Vi får kun korte glimt av vesenene, og i tråd med Haisommer, er det nettopp visuelt fravær som fungerer best. Det er mystikk, vi vet ikke hvor de kommer fra.  I filmhistorisk sammenheng har de trekk fra Starship Troopers, Pitch Black, Cloverfield og det Alien-esque, De er blinde, reagerer på den minste lyd. De er rovdyr, er aggressive og er lynraske med sitt jaktinstinkt. Filmens styrke er at da den for alvor eskalerer så er det i form av langvarige, nervepirrende og intense sekvenser. Det hele er fiffig og ikke minst løses det kreativt uten å ty til kjøretøy og skytevåpen.

A Quiet Place 2

Førstefilmen hadde et budsjett på forsiktige $17 millioner.  Til oppfølgeren A Quiet Place 2 (2020) var budsjettet økt til $61 millioner.

Filmen skulle ha premiere i mars 2020, men grunnet pandemien ble den av forståelige grunner utsatt. Ironisk nok skulle den med sitt nedslående og pandemiske tema bli en av filmene som klarte å få publikum tilbake inn i kinosalene våren 2021.

Den fortsetter i det samme post-apokalyptiske landskapet. Ser man trilogien i dag ser man for alvor både visuelle og tematiske likheter til TV-seriene The Last of Us og The Walking Dead. Det er en direkte oppfølger, også denne gangen regissert av John Krasinski, og den fortsetter i samme poetiske og melankolske toneleie. Ved hjelp av en massiv åpningssekvens utdyper den opphavet til monstrene og bygger bro mellom første og andrefilm.

Deretter fortsetter historien på dag 474. Vår familie forlater sin trygge sfære og underveis møter de på Emmett (Cillian Murphy). Parallelt med at svært mye stå på spill for familien får de gradvis nye mål og oppdrag på jakt etter en frisone. Som i første film er familietematikken fortsatt i fokus. Denne gangen settes dog hovedrolleinnehaver Emily Blunt i skyggen til fordel for barna Marcus og Reagan som får blomstre på hvert sitt vis.

Andrefilm videreutvikler universet og mytologien, og gir publikum litt mer informasjon om hva som kan ha skjedd. Ettersom vesenene har blitt avdekket i første film ligger det mindre spenning i deres fremtoning. Ergo pøses det på i stor grad med flere sekvenser med dem. Sett opp mot førstefilmen blir det mindre raffinert mystikk. De er fortsatt lynraske drapsmaskiner, men det avdekkes en ny svakhet hos dem. Men som vi kjenner til fra lignende univers er det andre mennesker som er den største faren. Samtidig er stillhet i fokus. En lengre sekvens kan ansees som et godt studium i hvordan bygge opp spenning, intensitet og nerve uten at et eneste ord blir sagt.

A Quiet Place: Day One

En tredje film som følger kronologien har allerede blitt annonsert. Men som spin-off har det blitt laget et frittstående tilskudd i franchisen.

A Quiet Place: Day One (2024) er satt til New York og forteller historien fra Dag 1. I sjangersammenheng har slike filmer vært vågale, men ikke alltid suksessfulle. Regien er ved Michael Sarnoski som markerte seg med Pig (2021) og det viste seg at tredje film i universet fikk den aller beste åpningshelgen av alle disse filmene.

Kreftsyke Sam (Lupita Nyong’o) og andre på hennes pleiehjem befinner seg i metropolen New York da en hendelse inntreffer. Militæret begrenser folkets frihet og nå er hun strandet på Manhattan hvor hun møter Eric (Joseph Quinn). I deres kamp for overlevelse mot vesenene har de ulike mål, men en felles reise.

Økologisk krise, det postapokalyptiske og naturens hevn er fraværende. Nå utspilles kampene kun i urbant miljø. Metaforisk ligger det både paralleller til 11. september 2001 og kamp mot kreftsykdom, ikke ulikt TV-serien Stranger Things. Denne gangen skapes det en bro fra andrefilmen til A Quiet Place: Day One. Til tross for at det er en frittstående film ligger det en overlapping med karakteren Henri (Djimon Hounsou). Og klart og tydelig er det ikke lenger en familie som står i fokus, men et enkeltindivid.

Kanskje er det fraværet av familiens sterke bånd og deres emosjonelle historie som gjør at Day One oppleves litt enklere og svakere? Det er mindre kjemi mellom skuespillerne i denne filmen. Eller er det fordi filmen faller for den enkle fristelsen å bruke skvettescener fremfor forsiktig, raffinert oppbygging av ubehag? Første film er klart den beste i serien. Men etter å ha sett den er det lett å la seg fange av dette universet.

Alle tre filmene er nå tilgjengelig på formatene 4K, Blu-ray, DVD og kan de kan også strømmes.