Med Armand som norsk Oscar-kandidat og en Gotham-seier i bagasjen for A Different Man, opplever Renate Reinsve suksess og får stor internasjonal oppmerksomhet.

LUZERN: –«Armand» har hatt en bemerkelsesverdig reise—å vinne Camera d’Or i Cannes, bli Norges Oscar-kandidat og få anerkjennelse fra European Film Awards. Jobber du aktivt mot Oscar nå?

– Det føles surrealistisk, for å være ærlig. Oscar-kampanjen vår ledes av teamet sammen med vår amerikanske distributør. De har organisert visninger og arrangementer for å få filmen foran så mange mennesker som mulig. Responsen har vært så overveldende at vi har måttet avlyse to reiser på grunn av alt oppstyret. Det er en spennende type kaos! For Halfdan er dette hans første Oscar-kampanje, mens jeg har litt erfaring fra Verdens verste menneske. Likevel føles denne reisen ny og annerledes. Å møte velgere, mange av dem dypt involvert i filmens verden, har vært fascinerende. Deres innsikt har gitt filmen nye lag av mening som vi selv ikke hadde forutsett.

Det er utrolig å tenke på hvor beskjedent prosjektet startet. Vi var et lite team med et mikrobudsjett, og vi filmet på Vestlandet. Nå mottar filmen utmerkelser og nominasjoner internasjonalt. Det føles som en drøm, og vi er bare med på reisen, utrolig stolte.

En milepæl for uavhengig film

– Dere vant nylig prisen for beste film på Gotham Awards for «A Different Man», en betydelig anerkjennelse i seg selv. Hvordan føltes det øyeblikket?

– Å vinne Gotham-prisen var en enorm overraskelse og en stor ære. Det er en av de første store prisene i Oscar-sesongen, så den har stor betydning. For en uavhengig og personlig film som Armand å vinne i USA, hvor slike filmer ofte møter finansieringsutfordringer, er et bevis på dens unike visjon. I Amerika er filmer av denne typen sjeldne med mindre de kommer fra etablerte navn. Seieren viser at intim, progressiv historiefortelling kan resonere bredt, noe som er svært inspirerende.

– Betyr denne anerkjennelsen en ekstra travel prissesong for deg?

– Absolutt! Det har vært en intens periode med arrangementer, intervjuer og visninger. Likevel planlegger jeg å ta en lang pause i julen for å lade opp før vi fortsetter i januar. Med alt som skjer, er det viktig å finne tid til hvile og refleksjon.

– Hvordan føler du om de ikke-aktørrelaterte delene av karrieren din, som promotering og offentlige opptredener?

– De er definitivt annerledes enn selve skuespillerhåndverket, men jeg har lært å omfavne dem. Tidlig føltes de skremmende, men nå ser jeg dem som en forlengelse av historiefortellingen. Å promotere en film innebærer å engasjere seg med publikum, journalister og til og med velgere, noe som skaper en dialog rundt arbeidet. Det har jeg lært å sette pris på—det er givende å høre hvordan andre tolker filmen og karakterene. Disse interaksjonene gir nye perspektiver og fullfører på en måte den kreative reisen. Men jeg har innsett at jeg kun kan ta på meg prosjekter jeg virkelig tror på, fordi det ville vært umulig å diskutere en film i detalj hvis jeg ikke følte meg knyttet til den.

En karakter som utfordrer og inspirerer

– Hva oppdaget du om deg selv mens du spilte Elisabeth i Armand?

– Elisabeth var en åpenbaring for meg som karakter. Jeg var ikke sikker på hvordan publikum ville reagere på henne fordi hun er så mørk og gåtefull—ikke den typiske sympatiske protagonisten. Til min overraskelse er folk fascinert av mysteriet hennes, spesielt øyeblikk som latter-scenen. Den sekvensen genererte så mange spørsmål, og selv for meg var den skremmende i starten. Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å formidle noe så spesifikt, men likevel tvetydig. Til slutt lærte Elisabeth meg å omfavne kompleksitet og skjønnheten i ikke alltid å gi svar.

– Etter suksessen med «Verdens verste menneske», følte du press i valg av nye roller?

– Absolutt. Suksessen til den filmen forandret karrieren min over natten, og jeg visste at de neste valgene mine ville bli grundig vurdert. Jeg var nøye med kun å si ja til roller som resonerte med meg. Prosjekter som A Different Man føltes meningsfulle, mens jeg takket nei til mange lukrative tilbud fordi jeg ikke ønsket å miste meg selv i en massiv Hollywood-produksjon. Ser jeg tilbake, tror jeg at jeg tok de riktige valgene. Jeg har holdt meg tro mot instinktene mine, og prosjektene jeg har vært en del av har vært både kreativt tilfredsstillende og godt mottatt.

Fra Norge til Hollywood: En verden av forskjeller

–Apropos Hollywood, du jobbet på Apple TV-serien Presumed Innocent. Hvordan sammenlignet den opplevelsen seg med tidligere prosjekter?

– Det var en tilpasning. Amerikanske produksjoner er mye mer strukturerte enn det jeg er vant til i Norge. Likevel hjalp det at de første episodene ble regissert av norske Anne Sewitsky. Å jobbe i dette nye systemet ga meg muligheten til å tilpasse meg uten å miste tilnærmingen min til skuespill. En forskjell jeg la merke til, var den begrensede rommet for improvisasjon, men den samarbeidsorienterte auditionprosessen—spesielt med Jake Gyllenhaal—gjorde det til en givende opplevelse. Det var en balanse mellom å finne mitt rom som skuespiller og tilpasse meg miljøet i en stor produksjon.

–Å spille på engelsk—brakte det med seg egne utfordringer?

– Det var skremmende i starten! Min første engelske rolle var i A Different Man, som hadde lange, sammenhengende scener som krevde intens forberedelse. Deretter, i Presumed Innocent, måtte jeg levere en monolog foran 250 statister og en ekte jury. Det var nervepirrende, men jeg kastet meg ut i det. Nå, etter de erfaringene, føler jeg meg fryktløs. Jeg kan gå inn i nye roller med mer selvtillit, uansett språk.

– Hvordan skiller det å jobbe i Hollywood seg fra å jobbe i Norge?

– Systemene er helt forskjellige. I Hollywood har skuespillere ofte mer innflytelse, mens i Norge eller Europa står regissørens visjon oftere i sentrum. Det er ikke nødvendigvis bedre eller dårligere—bare annerledes. For meg er den største forskjellen skalaen. Hollywood-produksjoner opererer på et mye større nivå, noe som bringer både muligheter og utfordringer. Det handler om å finne sin plass innenfor den strukturen.

– Ser du for deg å ta på deg flere Hollywood-roller i fremtiden?

– Jeg tror det. Nå som jeg har fått selvtillit til å navigere disse systemene, føler jeg meg bedre rustet til å ta på meg større prosjekter. Nøkkelen for meg er å bevare min frihet og autentisitet, selv innenfor en større ramme. Hvis jeg kan klare det, er jeg åpen for å utforske flere muligheter i Hollywood.

Kunstnerisk integritet i møte med store muligheter

– Å balansere kunstnerisk integritet med store tilbud—har det vært en utfordring?

– Det har det, men jeg har lært å prioritere prosjekter som resonerer med meg. Berømmelse og penger er fristende, men jeg foretrekker å jobbe med filmer jeg brenner for. Det positive er at mulighetene som kommer min vei nå, stemmer bedre overens med min visjon, så det blir lettere å forbli tro mot meg selv.

– Hvis du kunne gå tilbake i tid, hva ville du fortalt til 17 år gamle deg, da du forlot skolen og reiste til Skottland?

– Jeg ville sagt til henne at hun skal stole på instinktene sine og fortsette å følge det som føles eventyrlig. Hun ville ikke trodd hvor hun har endt opp! Jeg er stolt av henne for å ta sjanser og holde seg tro mot seg selv, selv når det ikke var den konvensjonelle veien.

– Har livet ditt endret seg siden «Verdens verste menneske»?

– Definitivt, men jeg er glad det skjedde etter at jeg fylte 30. Jeg har blitt mer jordnær og bedre rustet til å håndtere viraken. Oppmerksomheten er smigrende, men jeg er fortsatt fokusert på selve arbeidet—på å samarbeide med regissører og utforske meningsfulle historier.

– Har du et drømmeprosjekt eller en drømmerolle?

– Jeg vil gjerne fortsette å jobbe med Halfdan og Joachim. Å bygge langsiktige kreative forhold gir prosessen en ekstra dybde. Utover det ville det vært fantastisk å jobbe med noen som Céline Sciamma. Arbeidet hennes er så nyansert og vakkert.

– Kan du se for deg å regissere en dag?

– Det er noe jeg har vurdert. Jeg har enorm respekt for regissører—de bærer så mye ansvar og har kontroll på hver minste detalj i et prosjekt. Det er skremmende, men kanskje en dag tar jeg det spranget. For nå er jeg fornøyd med å skuespille og lære av de utrolige regissørene jeg har jobbet med.