Regissert av Tim Fehlbaum, tar September 5 oss tilbake til München-OL i 1972, der israelske idrettsutøvere ble kidnappet i en dramatisk og tragisk terrorhandling.

Filmen forteller historien gjennom øynene til det amerikanske nyhetsnettverket ABC, som gikk fra å dekke idrett til å bli vitne til et av sportshistoriens mørkeste øyeblikk – i sanntid.

Den gjenoppliver ikke bare hendelsene, men rekonstruerer også journalistarbeidet bak kulissene, med en intensitet og nerve som gjør at seeren opplever dramatikken minutt for minutt. September 5 er mer enn en historisk thriller; den er et dokudrama med dokumentarens realisme og spillefilmens emosjonelle kraft.

Fra første scene etableres et svimlende tempo som vedvarer hele veien. Filmen er skutt nesten i sanntid, og benytter seg av stilistiske grep som gir historien flyt og nærvær. Dette gir en opplevelse som både er engasjerende og gripende.

Estetikk og autentisitet

En av filmens største styrker er dens trofaste gjengivelse av 1970-tallet. I stedet for å modernisere uttrykket, har regissør og designteam valgt å gjenskape tidens estetikk med stor presisjon. Både kameraføring, lyssetting, kostymer og scenografi setter oss effektivt tilbake i tid. Dette skaper en følelse av umiddelbarhet og gjør oss til aktive vitner til en epoke preget av usikkerhet og frykt.

I hovedrollene finner vi et sterkt ensemble: Peter Sarsgaard, John Magaro, Ben Chaplin, Leonie Benesch og Benjamin Walker. Det er imidlertid ingen som forsøker å dominere scenen alene – tvert imot fungerer rollebesetningen som et kollektiv, der Magaro fremstår som en slags orkesterleder. Hver skuespiller bringer inn sin karakter balanse og troverdighet, noe som styrker filmens realisme og trofasthet til kildematerialet.

Journalistikkens moralske spørsmål

Manuset, skrevet av Moritz Binder, Tim Fehlbaum og Alex David, ble Oscar-nominert for beste originale manus – og med god grunn. Det er energisk, gjennomarbeidet og emosjonelt ladet.

Uten å ty til overforklaringer, lar filmen bildene tale for seg selv. Fortellingen balanserer mellom det personlige og det politiske, og skaper en intens opplevelse.

September 5 er også en refleksjon over journalistens rolle i ekstreme situasjoner. Filmen stiller presserende spørsmål: Hvor går grensen mellom dokumentasjon og utnyttelse? Hva veier tyngst – å få scoopet eller å beskytte de involverte? Fehlbaum bruker dette dramaet til å fremheve journalistikkens makt – både som et kommunikasjonsverktøy og som en form for motstand.

Dette er ikke bare en film om en historisk hendelse – det er en påminnelse om pressens samfunnsrolle, og hvor avgjørende sannhetssøken kan være i møte med tragedie.