Tommy Gulliksen har fotfulgt NATO-sjef Jens Stoltenberg i to år. Dokumentaren Stoltenberg – Facing War gir et unikt innblikk i internasjonalt diplomati, krigens realiteter og de mellommenneskelige mekanismene som former verdenspolitikken.

Med unik tilgang til NATOs «war room»

Gullliksen er til stede og dokumenterer maktspillet mellom verdensledere som Biden, Zelenskyj, Erdoǧan og Orbán. I filmen kommer vi tett på Jens Stoltenberg både privat og som NATO-leder.

Gulliksen har lang erfaring med dokumentarer som tar for seg politiske og samfunnsaktuelle temaer. Han sto bak En liten øy i verden (2017), som skildrer Utøya-overlevendes kamp for å ta øya tilbake, Da vi styrte landet (2017) med intevjuer med seks tidligere statsministre. og Det hvite sinnet (2018), som utforsket høyreekstremisme i Europa.

2022 kom Karpe-dokumentaren Vegg Vegg Vegg, og i 2023 hadde Gulliksen regi på dokumentarserien Det hvite sinnet, om norsk høyreekstremisme. Gulliksen har vunnet en rekke Gullruten-priser de siste femten årene.

Gulliksen har en egen evne til å komme tett på komplekse temaer, noe har gjort ham til en av Norges mest profilerte dokumentarfilmskapere.

Fra journalistikk til dokumentarfilm

Jeg møter ham på kontoret på Filipstadkaia i Oslo – rett ved ved siden Color Line. Her har han sammen med en rekke dokumentarfilmskapere inntatt det gamle kaffebygget til Coop. Selv om det er filmfolk som nå preger bygget, har de bevart det gamle interiøret. Det gir en tidløs følelse i et hektisk miljø.

Dine tidlige filmer har mye politikk. Hvorfor valgte du den retningen?

– Jeg tror det henger sammen med at min vei inn i filmbransjen gikk gjennom journalistikken. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement, men jeg måtte også lære en metode for å arbeide med slike problemstillinger. Jeg studerte journalistikk før jeg begynte å utforske kunstfag, og det tok tid å finne min plass i filmbransjen.

For meg handler det om samfunnsansvar og engasjement. Filmkunsten har en viktig rolle i å formidle gode fortellinger fra politikken. Ofte blir politikk forklart gjennom journalistikken, men jeg mener det er like viktig å fortelle disse historiene. Det er en vesensforskjell mellom forklaring og fortelling, og jeg er veldig opptatt av den forskjellen. Sammen med min produsent Anne-Marte Blindheim har vi en ambisjon om å gjøre politikk mer tilgjengelig, engasjerende og forståelig. Vi ønsker å vise en annen side av politikken, slik at folk kan oppleve den på en ny måte.

Samtidig gjør jeg mye annet også. Jeg er veldig opptatt av musikk, har laget filmer om Karpe og Michael Krohn, og skiller ikke nødvendigvis mellom film og musikk i måten jeg jobber på.

Hvordan kom du på å bruke musikk fra Röyksopp?

– Det var egentlig ganske tilfeldig. Jeg hørte på mye musikk mens vi jobbet med filmen, og Röyksopp ga ut tre album i produksjonsperioden. Da jeg lyttet til dem, slo det meg hvor undervurdert de faktisk er. De har selvsagt fått anerkjennelse, men jeg følte at de fortjente enda mer.

Jeg inviterte dem inn i prosjektet, og selv om de ikke hadde laget filmmusikk før, var de veldig interesserte, spesielt i de politiske temaene. De var opptatt av innholdet, ikke bare av å lage musikk. Det var en berikende opplevelse. Målet vårt var å skape noe uventet, en ny tilnærming til et velkjent tema. Musikken gir filmen et element av uforutsigbarhet og tilfører noe unikt.

Bak lukkede dører i NATO

Hvordan fikk du tilgang til Jens Stoltenberg?

–Jeg har jobbet med ham før. Første gang jeg jobbet med ham var i forbindelse med serien Da vi styrte landet, hvor vi gjorde flere bakgrunnsintervjuer. Min produsent Anne-Marte Blindheim hadde også jobbet som politisk kommentator i Dagbladet og hadde hatt med Stoltenberg å gjøre i hans statsministerperiode. Den tilliten vi bygde da, tror jeg var viktig da vi senere skulle lage denne filmen.

Han var også med i en annen produksjon, Det hvite sinnet, om høyreekstremisme. Men det var spesielt ett øyeblikk som fikk oss til å ønske å lage en film om ham. Anne-Marte så et klipp der han holdt en pressekonferanse på invasjonens dag i NATO og sa: «Peace on our continent has been shattered.» Ansiktet hans sa alt om det store ansvaret han sto overfor. Vi visste at vi måtte prøve å få tilgang.

Prosessen var lang og krevende. Det var ikke nok at Stoltenberg sa ja; hele NATO-systemet måtte godkjenne prosjektet. NATO er en organisasjon som ikke er tilrettelagt for filming, fysiske sperringer og sikkerhetstiltak. Det var en utfordring å finne en balanse mellom deres sikkerhetsinteresser og vår redaksjonelle frihet.

Du ble sikkerhetsklarert underveis?

– Ja, men det viktigste var å finne et felles grunnlag. Vi kunne ikke lage en film hvor NATO hadde redaksjonell kontroll. Vi måtte så fritt som mulig kunne observere og dokumentere det vi så, samtidig forstår vi at det finnes grenser, for eksempel av hensyn til personvern og sikkerhet.

Følte du at NATO overvåket produksjonen?

– Nei, tvert imot. Jeg var den som observerte, ikke omvendt. Systemet i seg selv ville aldri ha gitt oss tilgang, men noen personer der forsto verdien av å åpne opp. De tok en sjanse og stolte på at vi ville fremstille dem rettferdig, uansett om de likte resultatet eller ikke.

Det var ikke nok å få en generell klarering. Jeg måtte mase om å få være med på flest mulig reiser og viktige møter på hovedkvarteret, og deretter handlet det om å komme nært nok hovedpersonene med kamera i felt. Det var en krevende, men utrolig spennende prosess.

Profesjonell distanse til Stoltenberg

Når du følger Stoltenberg i nesten to år, er det ikke en fare for at du kommer for tett på objektet og blir for god venn med ham?

– Jo, helt klart. Det er noe man alltid må være oppmerksom på i dokumentarprosjekter. Det interessante er at dette er et spørsmål som ofte kommer opp når man lager dokumentarer om mektige personer, men sjeldnere når noen lager en sterk film om en familie, som for eksempel «A New Kind of Wilderness». Jeg forstår at det er et viktig spørsmål, og jeg har hele tiden vært bevisst på at disse menneskene ikke er mine venner eller kollegaer, men objektene for filmen min. Samtidig opparbeider man en form for tillit og samarbeid, men det er viktig å holde på en profesjonell distanse.

For meg er vennskap noe annet, det innebærer en lojalitet som ikke er sunn for en dokumentarfilmskaper. Det kan være et interessant premiss for en film når noen lager en dokumentar om sin egen familie, men i dette tilfellet har jeg holdt en profesjonell avstand. Dette ble lettere av at tempoet i Stoltenbergs hverdag er så høyt at det nesten aldri var tid til å ha uformelle samtaler uten kamera. Jeg var sjelden i situasjoner der vi pratet lenge sammen uten at kamera var til stede. Han har et travelt program, og det var aldri tilrettelagt for filmopptak – jeg måtte tilpasse meg hans hverdag, ikke omvendt.

Stoltenberg er heller ikke en person som småsnakker mye mellom slagene. Han kan fint sitte i et møterom, en togvogn eller et fly uten å si noe. Det gjorde det enklere å holde en profesjonell distanse. Han er ikke en som sitter og prater uavbrutt om privatlivet sitt, noe som kunne gjort det vanskeligere å opprettholde den nødvendige avstanden. Dette prosjektet har derfor vært det enkleste for meg når det gjelder å holde en profesjonell armlengdes avstand.

– Hva overrasket deg mest med ham underveis?

– Det jeg innså, var at Stoltenberg er ekstremt profesjonell i slike situasjoner. Han vet hvordan han skal forholde seg til kamera. Men når man følger noen lenge nok, forsvinner det filtret, og til slutt blir de helt naturlige. Etter hvert forholder folk seg ikke til kamera lenger – jeg blir en del av interiøret, en naturlig del av omgivelsene. De slutter å tenke over at kameraet er der, og det gjør at man får mer autentiske øyeblikk.

Dette var en produksjon uten instruksjoner. Jeg ba aldri Stoltenberg om å gjøre noe spesifikt for kamera. Det var ingen scener der jeg sa: «Kan du gå gjennom døren en gang til?» eller «Kan du sitte her og se ut av vinduet?» Alt som skjer, skjer naturlig. Det er en stor forskjell fra mange andre dokumentarfilmer hvor kamera ofte utløser hendelser. For meg er den sanne dokumentarfilmen den hvor virkeligheten utspiller seg uavhengig av kameraets tilstedeværelse, og jeg som filmskaper bare følger med. I dette prosjektet var det spesielt lett, fordi Stoltenbergs verden er så hektisk at det ikke var rom for å tilpasse seg kamera. Han har så mye han må gjøre at han ikke har tid til å tenke på om jeg er der eller ikke.

Kameraet som observerer verdenspolitikken

Noe som er interessant i filmen, er hvordan Stoltenberg forholder seg til andre mennesker. For eksempel i scenen med Viktor Orbán, hvor de tilsynelatende blir gode kamerater. Hvordan tolker du det?

– Stoltenberg er veldig flink med folk, men han er samtidig dominerende på en ikke-truende måte. Han lar folk være vertskapet, være «the man», som i Orbán-scenen. Han vet allerede alt om Budapest, Romerriket og Donau, men han lar Orbán fortelle om det likevel. Det gir Orbán en følelse av kontroll og komfort. Stoltenberg stiller ofte spørsmål han allerede vet svaret på, bare for å gi den andre parten en følelse av å bli hørt og respektert.

Han bruker dette bevisst, og det er en del av hans metode. Han er effektiv fordi han skaper en god relasjon med alle, samtidig som han beholder autoriteten sin. Det er en fascinerende egenskap som gjør ham til en effektiv generalsekretær, uavhengig av hva man mener om NATO eller politikken hans.

Du legger merke til det tette samarbeidet mellom Jens Stoltenberg og stabsjefen Stian Jenssen, det er spesielt?

– Jenssen er en karakter i seg selv. Han er en utrolig fascinerende fyr. Det jeg ofte mener med observasjon og fortellinger kontra forklaringer, er at du kan forklare lederskap i en bok eller i et foredrag, men det er noe helt annet å observere det. Det handler om hvordan en leder snakker i møter, hvor mye han lytter, om rådgiverne hans sier ham imot, og hvordan han responderer på uenighet. Det sier mye om kulturen rundt ham.

Det er spesielt interessant med Stian Jenssen som stabsjef. Han har en annen stil enn Stoltenberg. Han kan være uenig med Jens og sier det tydelig. Han snakker i blant til Jens på en måte som om Jens er et redskap (for NATO). Det er mitt inntrykk at ikke alle verdensledere jobber slik med sine rådgivere. Det er en dynamikk som sier mye om lederskapet.

Det virker som om det er en liten, tett gruppe som alltid er rundt ham?

– Ja. De bytter litt på hvem som er med på reisene for å fordele belastningen, men det er alltid noen faste personer: Jens, Lorenz (tyskeren), Ben, og så klart Stian Jensen. Stian er hans høyre hånd og tar seg av mye av den daglige driften av NATO-ledelsen.

Han er også en favoritt blant klipperne. Han har et ansikt som ikke kan skjule hva han mener og føler. Jeg blir alltid litt skuffet når han ikke er med på en reise, for han gir så mye gull til filmen. Han er en takknemlig karakter i et filmunivers.

Tilgangen til eksklusive arenaer

Hvordan var det å komme til krigens Kiev?

– Det var en ambivalent opplevelse, både cinematisk og tragisk. Togreisen inn, de gamle sovjetiske presidentvognene, den knirkende og skranglete ferden i 10-12 timer… Og så, plutselig, befinner du deg i en krigssone med væpnede soldater rundt deg. Når du ser sandsekker og skytestillinger ved presidentpalasset, forstår du alvoret.

Samtidig skjer det ting foran kamera som er viktige. Vi var veldig bevisste på at dette ikke skulle bli en makrofilm om krigen i Ukraina. Jeg kan ikke vise krigen fra andre perspektiver enn det kameraet ser. Vi er aldri ved fronten, vi bruker ikke arkivbilder eller nyhetsklipp. Vi skildrer Stoltenbergs verden – diplomatiet, maktens korridorer. Hvis vi ikke klarer å formidle alvoret gjennom dette, har vi ikke gjort en god nok jobb.

Var det øyeblikk du gjerne skulle fått med deg, men ikke fikk lov til å være til stede?

– Nei, egentlig ikke. Jeg har ikke vært til stede på militære, tekniske møter fordi de er hemmeligstemplet, men jeg har ikke hatt behov for det heller. Det viktigste for meg som dokumentarfilmskaper i dette prosjektet er å fange de avgjørende politiske øyeblikkene.

For eksempel ønsket jeg å være der når Stoltenberg sa til Erdogan: «Nok er nok. Nå signerer vi denne avtalen.» Men ingen andre var til stede heller, ikke engang Stian Jensen. Samtidig forstod Jens etter hvert verdien av å dokumentere de viktige øyeblikkene. Det finnes opptak av Kjetil Rekdals straffespark mot Brasil, men ikke av de avgjørende øyeblikkene i en politisk leder sitt liv. Det er jo disse som definerer karrieren hans.

Du fikk imidlertid filmet noen avgjørende øyeblikk?

– Ja, for eksempel da Jens møtte den ungarske utenriksministeren og hadde tre minutter på å få ham til å stemme for noe han egentlig var imot. Det var en risiko å ha kamera der – ville det ødelegge samtalen? Men jeg ble med, og det ble et autentisk øyeblikk hvor du ser en annen side av Stoltenberg. Der ser du et politisk «rovdyr», en mer kynisk og målrettet diplomat. Han er ikke lenger den hyggelige, joviale mannen. Han har ett mål: å få dette stemt gjennom.

Når han endelig får det han vil, endrer han personlighet igjen. Han blir hyggelig, klapper motparten på skulderen og sier: «And you can tell Victor I’ll come to Budapest. Long time I haven’t been there.» Den ungarske utenriksministeren svarer tørt: «We always expect, but you never do.» En liten giftpille. De føler seg kanskje nedprioritert, selv om Jens spiller rollen sin perfekt. Dette er et familiedrama på høyt nivå.

Hva forteller disse øyeblikkene om Stoltenberg?

– For meg er dette uendelig mye mer verdifullt enn et langt revolverintervju. Slike intervjuer er en sjanger Jens elsker, og han vinner dem 99 av 100 ganger. Men når vi ser ham i en reell forhandlingssituasjon, ser vi hele spekteret av hans lederskap. Han er taktisk, instinktiv, og utrolig målrettet. Og han er ikke alltid bevisst hvordan han oppfattes i disse situasjonene.

Ved å vise disse øyeblikkene, ønsker vi å gi publikum en sjelden innsikt i hvordan politiske beslutninger tas. Det er ikke pressekonferanser og taler som definerer en leder – det er det som skjer bak lukkede dører. Vi håper at denne filmen gir et unikt innblikk i akkurat det.

Møte med verdensledere

Filmen gir et unikt innblikk i internasjonal politikk. Hva sitter du igjen med etter disse to årene?

– Det som har overrasket meg mest, er hvor mye av de store verdensspørsmålene som avgjøres av mellommenneskelige relasjoner. Disse topplederne representerer nasjoner, lover, byråkratier og historikk, men til syvende og sist handler det ofte om personkjemi og tillit. Noen ganger kan det være skremmende å tenke på at det er disse enkeltmenneskene som tar de viktigste avgjørelsene for verden.

Filmen viser blant annet hvordan Viktor Orbán skifter personlighet i møter. Hvordan var det å observere?

– Det var fascinerende å se hvor mye dynamikken mellom lederne betyr. Kameraet klarte faktisk å fange opp dette, og det var en stor bekreftelse da Mette Frederiksen etter premieren sa: «This is exactly how it is.» For oss som jobber med film, er det alltid en balansegang mellom å forenkle for historiefortellingens skyld og samtidig vise en autentisk virkelighet.

Hvordan jobbet du med å fange disse øyeblikkene?

– Jeg begynte å tenke på dette universet som en skolegård. Selv om statslederne er på toppen av makthierarkiet i hvert sitt land, oppstår det en helt ny gruppedynamikk når de samles. Noen er erfarne, noen er nye, noen kjenner hverandre godt, mens andre misliker hverandre. Et av de sterkeste bildene i filmen for meg er hvordan Erdogan overser Kristersson, noe som minnet meg om en populær elev som ignorerer en annen i skolegården.

Fra idé til ferdig film – prosessen bak kulissene

Hvordan var det å filme under slike ekstreme forhold?

– Det var utrolig krevende. Jeg kunne aldri bruke stativ eller dronebilder, og jeg måtte hele tiden være tett på for å ikke miste adgangen. I tillegg var lyd en enorm utfordring. Jeg kunne ikke bruke trådløse mikrofoner av sikkerhetsgrunner, så jeg måtte plassere ut eksterne lydopptakere i møterommene, ofte diskret plassert i kaffekopper og dokumentmapper for å fange opp samtalene. Og det var alltid stress å huske å få med meg alt utstyret før Stoltenberg hastet videre til et nytt møte.

En av de mest imponerende scenene er tracking-shotene der Stoltenberg går og snakker. Hvordan fikk du til det?

– Det krevde mye trening. Jeg øvde på å gå slalåm baklengs mellom kjegler på en fotballbane nær hjemmet mitt for å mestre bevegelsene. Det var en gradvis prosess å finne ut hvor nær jeg kunne være uten å forstyrre situasjonen. Særlig scenen med Zelenskyj i Vilnius var viktig. Det var et avgjørende øyeblikk å våge å gå foran dem og fange dynamikken.

Hva er ditt neste prosjekt?

– Jeg veksler mellom politikk og musikk, og nå jobber jeg med en dokumentar «Sound of Ice» om ismusikk og Terje Isungset. Det er en visuell og poetisk film, som står i sterk kontrast til «Facing War». Det er spennende å utforske forskjellige fortellerstiler, der denne filmen fokuserer mer på det estetiske og emosjonelle fremfor informasjon.

Til slutt: Tror du Stoltenberg blir sittende etter valget?

– Jeg tror han fortsetter som finansminister hvis han kan. Han elsker tall og har en utrolig evne til å leke med dem. Jeg har sett han bytte valuta fra euro til dollar bare for å få et penere tall. Det sier mye om hans lidenskap for økonomi!