Vibeke Løkkebergs «gjenfunnene The Long Road to the Director’s Chair fra Berlin 1973 – er både mesterlig, informativ og nedslående aktuell.

Bakgrunnen er at regissøren ble invitert til filmfestivalen i Berlin samme år med sin dokumentarfilm Abort (1971). Med seg hadde hun fotograf Georg Sagen og lydmann Ivar Rolland, begge ansatt i informasjons- og reklamefilmselskapet Centralfilm AS, ledet av Knut Jørgen Erichsen – far til filmdamene Bente og Elin Erichsen. Abort ble produsert med god støtte fra Tore Kinge i Norsk Dokumentarfilm og Jon Stenklev i Norsk filminstitutt, så nå var det Erichsens tur til å bidra.

Opptakene fra Berlin skildrer et tidlig feministseminar i den splittede og politisk viktige metropolen. Filmen beskriver en rekke sentrale kvinnelige film- og fjernsynsarbeidere, som forteller om sine erfaringer i en mannsdominert medieverden. Løkkeberg er en aktiv og pådrivende intervjuer og ber også om inngående skildringer av kvinnelig seksualitet og sosial forståelse. Resultatet er en god og medrivende beskrivelse av tidens ånd og sosiale virkelighet. Alle røyker hele tiden – til tross for de mange «Bitte nicht rauchen»-skiltene.

Det mest sjarmerende ved denne gamle 16 mm-filmen er kanskje de mange kommentarene Sagen og Rolland gjør på lydbåndet – når filmen er brukt opp i kameraet, når lydbåndet er i ferd med å ta slutt, hvilke opptak som gjøres, med tid og sted osv. Dette er tatt med i den nyredigerte versjonen, ypperlig redigert av Mina Nybakke og Vibeke Løkkeberg.

Men Løkkeberg fikk ikke offentlig støtte til å lage filmen den gangen, og opptakene ble lagt vekk. Heldigvis dukket de opp i Nasjonalbiblioteket for en stund siden, ettersom NB da hadde satt i gang restaurering av samtlige av Løkkebergs filmer, med sikte på en Blu-ray-utgivelse.

Filmen presenterer feminismen som en filosofi langt bedre enn jeg kan huske å ha sett i noen annen film. Den er fascinerende og engasjerende, og fremfor alt variert – spennende veksler den mellom intervjuer og kunstneriske montasjer. Flere av kvinnene virker kjente, og jeg irriterer meg over at ikke navnene deres fremkommer i bildet. Men heldigvis: I slutttekstene presenteres de alle, med fyldige biografier.

Ariel Maria Dougherty hevder at abortkampen i USA har gitt resultater, men at man nå er tilbake til start. Claudia von Alemann, en av initiativtakerne til seminaret i 1973 og en ledende skikkelse innen tysk feministisk film, forteller om sexpress fra mannlige kollegaer i hjemlandet. Og franske Nurith Aviv beskriver hvordan hun ble motarbeidet på filmskolen og usynliggjort av menn som ikke trodde at kvinner faktisk hadde teknisk innsikt.

Filmen hadde premiere på årets filmfestival i Berlin og er senere vist på Kosmorama-festivalen i Trondheim, samt i både Kina og Argentina. Litt underlig er det da at det skal ta så lang tid før den kommer på norske kinoer! Men materialet skal, ifølge produsenten Anders Tangen i Viafilm, også bli til en fjernsynsserie i NRK – med mer materiale fra begge Berlin-presentasjonene. Vi gleder oss!