Emilia Pérez be hyllet på det europeiske kontinent. Alt pekte i suksessfull retning før den ble nedsablet i USA.  Og Trump var en av de som stakk kjepper i hjulene.

Nå har det gått nærmere et år siden Emilia Pérez tok Cannes med storm. Den vant juryprisen og skuespillerensemblet Karla Sofia Gascón, Selina Gómez, Zoe Saldana og Adriana Paz fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller. Videre fulgte en rekke priser ved European Film Awards, deriblant prisen for beste regi og beste film. Så vant den Golden Globe for beste musikal eller komedie før regissør Jacques Audiard innkasserte hjemlandets César for beste film og en haug med andre priser rundt omkring i verden. Med historisk høye 13 Oscar-nominasjoner for en fremmedspråklig film lå alt til rette for å avrunde den langvarige kinolanseringen med storslått jubel.

Gjenkjennbare tråder

Rita (Zoe Saldana) er en overkvalifisert advokat som jobber for en stjerneadvokat i et stort firma. Dette til tross, misliker hun å være med på å få frikjent klienter med svin på skogen. En dag får hun uventet et tilbud hun ikke kan takke nei til. Den beryktede kartell-lederen Manitas del Monte trenger hennes tjenester til å trekke seg ut av den kriminelle virksomheten og fullføre en livsdrøm. Det Rita i første omgang må gjøre er å tilrettelegge for et hemmelig sted å bo for kona Jessi (Selena Gomez) og barna. Fire år senere skal derimot fortiden innhente Rita.

Det finnes ulike varianter av konflikter med meksikanske narkotikakarteller som Traffic (2000), Maria Full of Grace (2004), Miss Bala (2011), Sicario (2015) og The Mule (2018). Emilia Pérez følger slik flere veletablerte og gjenkjennbare tråder, men dette er ingen ordinær Hollywood-film. Emilia Pérez er en fransk produksjon spilt inn på spansk og ikke minst har den musikalens form. I sin uvanlige kombinasjon av tema og form byr den på en helt annerledes tilnærming til historie, koreografi og handlingsbærende tekst i musikalnumre. Og ikke minst blir publikum bedt om å sympatisere med djevelen.

Svært stilistisk

I hjemlandet Frankrike er Jacques Audiard den som har vunnet flest Césars for beste regi. Best kjent er hans filmer Mitt hjertes tapte slag (2005), Profeten (2009), Rust og bein (2012) og den uvanlige westernfilmen The Sisters Brothers (2018). Slik er ikke bare Emilia Pérez et brudd med sedvanlig kamp mot karteller-film, men også en ny retning for Audiard. Ikke alle er like glade i musikalformen hvor det uventet brytes ut i sang, men det er noe høyst uvanlig og spesielt med Emilia Pérez som gjør at dette faktisk slår an.

I utgangspunktet er historien satt til et Mexico som spiller med fordommer vi har til narkotikakarteller og korrupsjon. Det er riktignok kulisser som illuderer Mexico, men videre byr den på en høyst ukonvensjonell historie og form. Den er mer fransk enn amerikansk i formen, har et høyst uvanlig plot samt uventet plottvendinger. Den er svært stilistisk med fenomenal koreografi og lekne kameraføringer.  Dialogen er på spansk, og etter hvert blir konseptet mindre plausibelt. På en måte gjenskaper den magien fra Oscar-vinneren The Artist (2011) og det er få likhetstrekk til actionfilmen Sicario (2015) eller Zoe Saldana-filmen Colombiana (2011).

Et viktig filmhistorisk bidrag

Emilia Pérez er et frekt politisk innspill om vold mot kvinner og urett ført mot kvinner og sivilbefolkning i Mexico. Sentralt er søken etter de mange uskyldige ofrene i narkotikakartellenes krig. Samtidig er det en uvanlig film om kvinnelige hovedpersoner i en mannsdominert verden bygget på makt og vold. Det er rett og slett en høyst uvanlig og oppsiktsvekkende film. Gradvis opparbeidet den seg anerkjennelse og meriterte priser, men den møtte motgang på den viktigste oppløpssiden.

Filmen hadde13 Oscar-nominasjoner og Karla Sofía Gascón var den første transpersonen som var nominert til en Oscar. I januar 2025, kun måneder før den store Oscar-utdelingen, ble Donald Trump valgt til amerikansk president. Noe av det første han gjorde var å ta opp kampen mot mangfold, likeverd og inkludering. I tillegg begynte en journalist å grave frem negative kommentarer fra Gascóns sosiale mediakontoer og plutselig ble filmen stemplet som vanskelig. Det vågale, innovasjon og annerledeshet ble kontroversielt og den ble ingen stor Oscar-vinner. Dette til tross er den fortsatt et høyst viktig filmhistorisk bidrag. Kanskje forsvant noe av dens renommé i støyen, men dens unike og uvanlige posisjon som filmatisk verk står fortsatt sterkt. Antageligvis reiser Donald Trumps nakkehår seg i protest når han hører noen nevne filmen.

Emilia Pérez er tilgjengelig på Blu-ray.