Boris Lojkines Souleymane’s Story er en intens og gripende film om migrasjonens harde virkelighet. Gjennom én ung manns kamp i Paris’ gater avdekkes Europas skjulte økonomier og en brutal asylpolitikk.

Boris Lojkines nye film Souleymane’s Story er et brutalt ærlig portrett av migrasjon, utnyttelse og håp. Gjennom øynene til den unge matbudet Souleymane – spilt med sjelden autentisitet av Abou Sangare – får vi oppleve en nervepirrende uke i Paris’ gater, og et større drama om verdighet og rettferdighet.

Det som gjør filmen ekstra slående, er at den henger tett sammen med virkeligheten. Abou Sangare, den 23 år gamle ikke-profesjonelle hovedrolleinnehaveren fra Guinea, lever selv med usikker asylstatus i Frankrike. Ironisk nok, bare dager før premieren i Cannes, mottok Sangare et brev som påla ham å forlate landet – en skjebnens bitre påminnelse som kaster et uunngåelig alvor over filmen.

En kynisk økonomi og et skjult maktspill

Souleymane, filmens hovedfigur, overlever i Paris som matleveringssyklist. Men livet hans har lite til felles med det glansbildet av fleksible jobber og urbant eventyr mange forbinder med slike yrker.

Uten lovlig arbeidstillatelse er han fanget i en kynisk økonomi: han leier førerkortet til Emmanuel, en landsmann fra Kamerun, som tar halvparten av inntektene og utnytter Souleymanes sårbare situasjon. Det som i utgangspunktet kunne vært en enkel forretningsavtale, viser seg raskt å være et maktspill der de svakeste alltid taper.

En levende metafor for migrantens liv

Lojkine skildrer ikke bare én manns historie, men åpner et vindu inn til Europas skjulte økonomier og underklasser. Kameraet følger Souleymane gjennom byens gater med en energi som nesten smitter over på oss som ser på. Vi kjenner byens puls: bilhornene, de trange smugene, de konstante farene en syklist må navigere mellom. Kroppene i bevegelse, de raske vendingene, de små unnamanøvrene – alt blir en levende metafor for migrantens liv: alltid på farten, alltid på jakt etter trygg grunn, alltid på randen av kollaps.

Et av filmens sterkeste grep er hvordan Souleymanes ytre kamp på sykkelen flettes sammen med hans indre kamp: forberedelsene til intervjuet hos flyktningkontoret. Han må lære seg historien sin utenat – den «riktige» historien, som kan rettferdiggjøre politisk asyl.

For som filmen så tydelig formidler, er det ikke nok å være fattig eller sulten; man må ha kjempet mot diktatur, ha de riktige grunnene. Europeisk asylpolitikk fremstår her som et brutalt spill, der menneskene reduseres til fortellinger som må passe inn i et rigid system.

En rystende og vakker opplevelse

Det som gjør Souleymane’s Story så gripende, er at den aldri faller i fellen av sentimentalitet eller enkel offerretorikk. Souleymane selv, spilt med imponerende nærvær av Sangare, framstår ikke som et hjelpeløst offer. Han er verdig, sterk, tidvis stolt – og ikke minst en utrolig tilstedeværelse på lerretet. Lojkine lar oss komme tett på ham, uten å manipulere følelsene våre.

Filmen retter et kraftfullt søkelys mot migrasjon og fattigdom, men gjør det med et kunstnerisk uttrykk som gir historien universell kraft. Sykkelen blir et symbol på menneskelig utholdenhet, byens gater et bilde på samfunnets kaos og urettferdighet, og Souleymane selv et portrett av den kampen så mange kjemper i det stille.

Souleymane’s Story er ikke bare en viktig film – det er en rystende og vakker opplevelse som minner oss om hvor skjør verdighet kan være, og hvor stor motstandskraft et menneske kan bære. Dette er en film som fortjener å bli sett, diskutert og husket.