Tom Cruise gir alt i det som skal være slutten på en epoke. Resultatet er en spektakulær kinoopplevelse.
PÅ KINO FRA 21. MAI: Det er vanskelig å komme utenom hvor imponerende det er at Mission: Impossible fortsatt holder stand etter nesten 30 år. Fra Brian De Palmas original i 1996, via John Woos stiliserte duellfilm og J.J. Abrams’ karakterdrevne tredje film, har serien stadig utviklet seg. Siden Ghost Protocol (2011) har den funnet sin ultimate form som storslått, nesten fysisk krevende action, orkestrert av Christopher McQuarrie – og drevet frem av Tom Cruises grenseløse dedikasjon.
Med The Final Reckoning forsøker Cruise og McQuarrie å binde sammen trådene, knytte tilbake til seriens røtter og samtidig levere et nytt kapittel i actionfilmens utvikling. Det er et ambisiøst prosjekt, og på sitt beste lever filmen helt opp til forventningene. Men det er også en fortelling som tidvis drukner i sitt eget alvor.
Kunstig intelligens som trussel – og symbol
Plottet spinner videre fra fjorårets Dead Reckoning, der Ethan Hunt og teamet hans jaktet på nøkkelen til et våpen ingen fullt ut forstår: en kunstig intelligens, kalt “The Entity”, som har infiltrert verdens digitale systemer. I The Final Reckoning er trusselen konkret og global. AI-en er nær ved å ta over verdens atomarsenal, og kampen om kontrollen intensiveres. Samtidig blir Hunt jaget – ikke bare av verdens etterretningstjenester, men også av gamle spøkelser i form av skurken Gabriel (Esai Morales), som nå har sin egen agenda.

I en tid hvor diskusjonen om kunstig intelligens dominerer nyhetsbildet, føles filmens trusselbilde ikke bare aktuelt, men også tematisk interessant. The Entity blir en slags manifestasjon av kontroll og determinisme – alt Ethan Hunt ikke kan akseptere. Der AI analyserer mønstre, velger Hunt alltid det uventede. Det er mennesket mot maskinen – men også fri vilje mot algoritmisk forutsigbarhet.
Førsteakten sliter med vekten av sitt alvor
Der Fallout og Rogue Nation kastet oss rett ut i pulserende handling, bruker The Final Reckoning lang tid på å forklare, advare og gjenta. Første akt er full av eksposisjon – karakterer som forklarer hva som står på spill, og hvorfor dette oppdraget er enda viktigere enn alle de tidligere. Det blir for mye prat og for lite bevegelse.
Noe av dette skyldes at filmen også fungerer som en slags “del to” – den må rekapitulere for dem som kanskje ikke husker Dead Reckoning i detalj. Men frustrasjonen ligger i at det hele føles overforklart. Publikum har allerede forstått at The Entity er farlig. Man trenger ikke høre det forklart fem ganger.

Når filmen slipper bremsene, er den elektrisk
Det som redder filmen – og løfter den – er det som alltid har vært franchisens varemerke: storslåtte actionscener, djerve stunt og Tom Cruise i full fart mot avgrunnen. En undervannsscene i filmens midtparti er en av de mest intense sekvensene i hele serien. Den kombinerer fysisk fare med en klaustrofobisk visuell stil som virkelig setter nerver i sving.
Derfra bygger filmen seg opp på kjent vis – med biljakter, kampscener og løping i en intens, nesten ritualistisk form. Det hele kulminerer i en sekvens som både er en hyllest til seriens arv og en anerkjennelse av at dette kan være siste gang vi ser Ethan Hunt i aksjon. Det er heseblesende, vakkert fotografert og uhyre effektivt.

Et team som fortsatt betyr alt
Selv om Tom Cruise er det bankende hjertet i serien, har Mission: Impossible aldri vært en enmannsforestilling. Dynamikken mellom teammedlemmene er fortsatt filmens emosjonelle forankring. Simon Pegg som Benji, Ving Rhames som Luther, og Hayley Atwell som Grace gir Hunt både støtte og motstand. Nye ansikter, som Pom Klementieff og Greg Tarzan Davis, tilfører frisk energi.
Det emosjonelle tyngdepunktet er Ethans uvilje mot å ofre enkeltpersoner, selv for verdens beste. Det er en moral som står i kontrast til The Entitys logikk – og det er her filmen henter sin menneskelige styrke.
En solid, men ikke feilfri avslutning
Mission: Impossible – The Final Reckoning er ikke det mest strømlinjeformede kapitlet i serien. Den bærer vekten av å ville være alt: klimaks, tilbakeblikk, kommentar og spektakulær underholdning. Resultatet er noe ujevnt, men aldri kjedelig.
Det som likevel skinner gjennom er filmens lidenskap. Dette er ikke en kynisk franchisefilm laget på samlebånd. Det er en film laget av mennesker som bryr seg – om karakterene, om publikum og om film som medium.
Tom Cruise kaster seg utfor stup for oss. Det minste vi kan gjøre er å møte ham i kinomørket.