Over 20 år etter at Lilo & Stitch (2002) trollbandt publikum med sin varme og særpreg, vender Disney tilbake til Hawaii med en live-action-versjon. Resultatet er visuelt flatt, følelsesmessig hulere og mest av alt – unødvendig.
Et ikon vender tilbake – nesten
PÅ KINO FRA 23. MAI: Stitch, en av Disneys mest populære figurer siden 2000-tallet, vender tilbake til kinolerretet etter å ha levd videre gjennom TV-serier, oppfølgere og et omfattende varemerke. I Lilo & Stitch (2025) – regissert av Dean Fleischer Camp – følges stort sett de samme narrative punktene som originalen. Eksperiment 626 krasjlander på Hawaii, og ender opp med å bli adoptert av den eksentriske og sårbare jenta Lilo (Maia Kealoha).
Men allerede her merkes det: sjarmen, det punkete særpreget og den håndmalte varmen fra originalen er borte. Selv om Stitch ser imponerende ut i fotorealistisk CGI, fremstår resten av filmen som flat og pregløs.
Nani mangler både tyngde og varme
Et av de største feiltrinnene i remaken er castingen av Nani, Lilos storesøster og verge, spilt av Sydney Agudong. Diskusjoner rundt hudtone og fargelegging under innspillingen til side – Agudong klarer ikke å formidle den emosjonelle kompleksiteten og modenheten karakteren krever.
I denne versjonen forsøker manusforfatterne å gjøre Nani mer ungdommelig og kaotisk, særlig i møtene med sosialarbeideren Mrs. Kekoa (spilt av originalens Nani, Tia Carrere). Likevel blir resultatet en figur som mangler varme og dybde, og som står i skarp kontrast til originalens sterke, men sårbare storesøster.

Små forbedringer – men ikke nok
Det finnes noen forsøk på å modernisere og utdype historien. En ny karakter, naboen Tutu (Amy Hill), bidrar til en fin refleksjon over fellesskap og ohana-begrepet. Slutten gir også Nani mer meningsfylt motivasjon utover å være Lilos verge, noe som gir et snev av emosjonell forløsning.
Likevel klarer ikke disse tilleggene å rettferdiggjøre hele remakens eksistens. Disney tar få kreative sjanser, og filmen føles i bunn og grunn som et kommersielt produkt mer enn en kunstnerisk tolkning.

Visuelt anonym og teknisk uinspirert
Originalfilmens vannfargelandskap og kjærlighetserklæring til Hawaii er erstattet med flatt, solbelyst dagslys og kjedelig bildekomposisjon. Utenom de digitale romvesenene, føles produksjonen overraskende billig – kanskje et resultat av at filmen opprinnelig var planlagt for Disney+.
Jumba og Pleakley, to fanfavoritter, mister også sin humor og identitet. I stedet for å forkles som mennesker på klønete vis, bruker de nå en “menneskeklone-enhet”. Zach Galifianakis leverer en slapp innsats som Jumba, mens Billy Magnussen forsøker, men lykkes bare delvis, i rollen som Pleakley.
Et symptom på Disneys identitetskrise
Lilo & Stitch (2025) føyer seg inn i rekken av Disney-remakes som mangler visjon og kreativt mot. Til tross for et tidløst kildemateriale og et universelt budskap om familie og tilhørighet, blir filmen en blek kopi av noe som fortsatt står sterkt på egenhånd.
Hvis dette er blant de beste live-action-adaptasjonene Disney har å tilby, sier det mer om kvaliteten på de andre enn om styrken i denne filmen.