Det andre offeret er ikke bare en sterk spillefilmdebut. Regissør og manusforfatter Zinnini Elkington har levert et mesterverk. 

PÅ KINO FRA 30. MAI: Med kirurgisk presisjon og stor menneskelig innsikt utforsker filmen hva som skjer når et menneske som skal redde liv selv blir rammet av et uunngåelig, men katastrofalt feiltrinn.

Dette er en film som føles – i hver scene, i hver replikk, i hvert blikk. Den setter et sjeldent empatisk blikk på helsevesenets skyggesider og stiller spørsmål som sjelden får plass i offentligheten: Hva skjer med legene når noe går galt? Og hvem passer på dem?

Zinnini Elkington har bakgrunn både som skuespiller og kortfilmskaper. Med denne spillefilmdebuten trer hun for alvor frem som en av de mest interessante nye stemmene i nordisk film. Hennes kortfilm En flirt vant priser for sin MeToo-tematikk, og hun har med Det andre offeret overgått forventningene.

Hennes personlige kjennskap til helsevesenet – med familie i yrket – gir filmen en autentisitet som merkes i hver scene. Det er tydelig at dette er en historie hun ikke bare har fortalt, men forstått. Hun regisserer med empati, intelligens og kunstnerisk mot.

En uhyre sterk fortelling

Vi møter Alexandra (fenomenalt spilt av Özlem Saglanmak), en dyktig og samvittighetsfull nevrolog som under et hektisk nattevakt gjør en feilvurdering. En ung pasient sendes hjem, og kort tid etter kollapser han med en hjernesykdom som setter ham i koma. Dette blir starten på en dramatisk reise – ikke bare for pasientens familie, men for Alexandra selv, som tvinges til å stå ansikt til ansikt med skyld, skam og systemsvikt.

Elkington skaper en fortelling som er intenst personlig og samtidig universell. Dette kunne skjedd hvor som helst – og med hvem som helst. Det gjør opplevelsen desto mer rystende.

Det er umulig å ikke bli dypt berørt av Özlem Saglanmaks prestasjon. Hun leverer en rolletolkning med en sjelden kombinasjon av styrke, sårbarhet og stillferdig raseri. Hennes Alexandra er ikke en helt, ikke en skurk – men et ekte, levende, komplekst menneske, som publikum følger med empati og undring.

Trine Dyrholm er kraftfull og knusende god som moren Camilla – en kvinne som prøver å forstå det uforståelige. Og Anders Matthesen gir sitt livs kanskje mest dempede og rørende rolletolkning som faren Henrik. Samspillet mellom dem er ladet med sorg, kjærlighet og splittelse, og gir filmen en emosjonell tyngde som sitter lenge i kroppen.

Regi med gjennomslagskraft

Zinnini Elkington er et navn du kommer til å høre mye om i årene fremover. Med Det andre offeret viser hun at hun hører hjemme blant Nordens mest spennende regissører. Hun forteller med varhet og kraft – og skaper en filmopplevelse som føles like mye som den ses.

Elkington lar kameraet komme tett på, med en stil som er både intim og urokkelig. Hennes evne til å skape stillhet – og bruke den – er en kunst i seg selv. Filmen roper ikke, men visker med en stemme som er umulig å ignorere.

Fotografien i filmen er vakker i all sin kjølighet. De sterile sykehusmiljøene og de tomme korridorene – alt er komponert med en kunstners øye for detaljer og stemning. Den visuelle tonen speiler det indre kaoset hos karakterene, og musikken, som er sparsom men presis, forsterker stemningen med kirurgisk presisjon.

En viktig, nødvendig og modig film

Det andre offeret er ikke bare en film om en medisinsk feil. Det er en film om menneskelighet, om ansvar, om tillit – og om systemer som krever det umulige. Den gir stemme til helsearbeidere som sjelden blir hørt, og minner oss om at bak hvert feilgrep står et menneske som også kan være et offer.

Filmen reiser vanskelige spørsmål, men gjør det med en varme og innsikt som løfter den langt over det ordinære. Det er en modig film – både tematisk og kunstnerisk – og et forbilledlig eksempel på hvordan film kan være både kunst og samfunnsdebatt.

Det er sjelden man ser en film som kombinerer så mye menneskelig innsikt, estetisk kontroll og emosjonell slagkraft. Det er en film som vil gjøre deg sint, trist, rørt – og klokere.

Dette er ikke bare årets viktigste film. Det er en av årets beste filmer, punktum. Gå og se den. Og ta med deg noen å snakke med etterpå.