I The Phoenician Scheme skrur Wes Anderson opp ambisjonene med et storslått fiktivt drama om arv, tro og geopolitikk. Men bak det utsøkte ytre savner man den følelsesmessige varmen som kunne ha løftet filmen til et virkelig storverk.
PÅ KINO FRA 6. JUNI: Når Wes Anderson slipper en ny film, er det lov å ha høye forventninger. Mannen bak filmer som The Royal Tenenbaums (2001), Fantastic Mr. Fox (2009), Moonrise Kingdom (2012) og The Grand Budapest Hotel (2014) har for lengst etablert seg som en av vår tids mest distinkte filmskapere.
The Phoenician Scheme er på én gang umiskjennelig Anderson og et forsøk på å sprenge rammene for hans særegne stil. Etter premieren i Cannes og høye forventninger fra fansen, leverer filmen mye av det vi kjenner: symmetriske bilder, eksentriske karakterer og tørrvittig dialog. Men denne gangen oppleves det som om formen til tider får forrang på bekostning av innholdet.
Ambisiøst, men distansert
Filmen foregår i det fiktive ørkenlandet Fønikia, preget av geopolitisk uro. Her forsøker den eksentriske finansmogulen Zsa-Zsa Korda (Benicio del Toro) å bygge et enormt industriprosjekt på 1950-tallet. Etter et attentatforsøk velger han å gjøre datteren Leisl (Mia Threapleton) til sin arving – et valg som utløser motstand og setter i gang et ladet far-datter-oppgjør.
Det er i denne relasjonen filmen søker sitt emosjonelle sentrum, men den følelsesmessige utbetalingen uteblir. Andersons karakteristiske ironi og distanserte stil gjør at vi aldri helt kommer under huden på figurene. Tematisk berører filmen store spørsmål – tro, død, arv, forsoning – men behandlingen blir ofte for overfladisk til å treffe dypt.
Benicio del Toro gir Korda en tyngde og autoritet som bærer flere scener, selv om figuren er skrevet med en karikert distanse. Mia Threapleton viser lovende takter som Leisl, men får lite spillerom i et manus der dialogen er mer pryd enn psykologisk innsikt. Scarlett Johansson leverer en skarp birolle som CIA-agent med sans for poesi og politisk spill, men forsvinner tidvis i den komplekse og tettpakkede fortellingen.
Et estetisk overflødighetshorn
Visuelt er The Phoenician Scheme akkurat så imponerende som man forventer av Anderson. Den detaljerte scenografien, bruken av farge og lys, og den nærmest arkitektoniske komposisjonen av hvert bilde vekker assosiasjoner til Powell og Pressburgers Black Narcissus og A Matter of Life and Death. Også Fellinis overdådighet gjør seg gjeldende – særlig i fremstillingen av Kordas fabrikkby i ørkenen.
Den mest slående i denne filmen er Bruno Delbonnels fotoarbeid. Hans samarbeid med Anderson gir The Phoenician Scheme et uttrykk som er både monumentalt og mettet av symbolikk. Delbonnels signatur – det myke, nesten kornete lyset og de subtile kontrastene – tilfører en melankolsk undertone til Andersons ellers ofte flate og fargemetningsdrevne estetikk.
Delbonnels arbeid viser hvor mye den rette fotografen kan tilføre en films tone og tematikk, og er kanskje The Phoenician Scheme’s mest vellykkede element.
Men det visuelle kan også bli en barriere. Til tider føles filmen mer opptatt av å hylle filmhistorien enn å fortelle sin egen historie med nødvendighet. Resultatet er en film som minner mer om et museum: vakkert og forseggjort, men også kjølig og distansert.
En film mer designet enn levd
The Phoenician Scheme er vakker, vittig og ekstremt forseggjort – men føles mer konstruert enn erfart. Den er et visuelt mesterverk, men den emosjonelle og tematiske tyngden forblir innkapslet i form.
Wes Andersons ambisjon om å forene geopolitisk satire, eksistensiell refleksjon og familiært drama er beundringsverdig. Men filmen forblir pakket inn i sin egen estetikk. For Andersons trofaste fans er dette nok et fascinerende og forseggjort tilskudd til filmografien. For andre kan det bli en frustrerende opplevelse – hvor det er langt mellom det gripende og det gripbare.