I en tid der franchisefilmer stadig veksler mellom å bygge ut universer og resirkulere suksessoppskrifter, er «Ballerina» en spin-off som både imponerer og irriterer.

«Ballerina» er en lettvekter med slagkraft – perfekt for deg som elsker action for actionens skyld. Den utvider John Wick-universet med blendende stil, men uten å tilføre nevneverdig dybde. Likevel er det vanskelig å ikke bli revet med av det rene, ufiltrerte actionfokuset.

Action først – alt annet senere

Ana de Armas tar hovedrollen som Eve, en foreldreløs danser og drapsmaskin trent i samme brutale system som John Wick. Handlingen finner sted mellom «Chapter 2» og «Chapter 3», og historien er så enkel som den kan bli: Eve vil hevne drapet på faren sin. Punktum.

Det er et plott du har sett mange ganger før, og her tilbys få overraskelser. Men hvor historien skuffer, leverer filmen med sjelden innlevelse på ett felt: action. I «Ballerina» får vi servert visuelle stuntsekvenser så oppfinnsomme, voldsomme og presist utførte at det nesten ikke gjør noe at vi bryr oss fint lite om hvorfor ting skjer.

Et visuelt fyrverkeri

Regissør Len Wiseman, kjent for Underworld-filmene, har tydelig lagt all sin energi i det visuelle uttrykket. Hver kamp og hver sekvens er en øvelse i stilisert vold – estetisk, brutal og overdrevent underholdende.

En biljaktscene i en trang bakgate tar pusten fra deg, en nattlig kamparena under bakken minner om et action-maleri, og klimakset involverer flammekastere (!) på en måte som er så absurd at det blir fantastisk. Det er denne typen sekvenser som gjør «Ballerina» verdt kinobilletten alene.

Ana de Armas: En troverdig drapsballett

Ana de Armas viser at hun har både tilstedeværelse og fysikk til å bære en actionfilm. Hun kombinerer dødelig presisjon med et glimt av sårbarhet – selv om manus gir henne minimalt med emosjonelt rom å spille på. Hun er filmen, og klarer å holde publikum engasjert, selv når alt rundt henne føles hult.

Ved hennes side får vi flere kjente fjes fra Wick-universet: Lance Reddick, Ian McShane, Anjelica Huston og Gabriel Byrne dukker opp, samt en markant cameo fra Keanu Reeves som John Wick. Ironisk nok er det kanskje Reeves’ tilstedeværelse som svekker filmen mest. Han trekker oppmerksomheten bort fra Eve og minner oss på hvor mye sterkere karakter og mytologi kan være når det virkelig fungerer.

Lettvekter med tunge slag

«Ballerina» er ikke en film som forsøker å si noe viktig. Den interesserer seg lite for karakterutvikling eller emosjonell dybde, og bruker minimalt med tid på å bygge videre på det rikholdige universet den springer ut fra. Den kunne med fordel gitt oss mer innsikt i Eve og hennes bakgrunn, eller knyttet tydeligere bånd til hovedhistorien i Wick-filmene.

Men kanskje er det poenget. Kanskje handler denne filmen rett og slett om å gi oss en pause fra verdensbygging, og heller gå all-in på å levere adrenalinfylt, stilisert vold for de som elsker det. Og der lykkes den.

«Ballerina» er en film hvor det ikke er noe poeng i å lete etter dybde, fordi det ikke finnes. Det du derimot får, er én av årets mest visuelt imponerende actionfilmer – pakket inn i et enkelt, lettfordøyelig hevnplott med en hovedrolleinnehaver som eier lerretet.

Hvis du går inn med forventninger om å bli rørt eller overrasket, blir du nok skuffet. Men går du inn for å bli blåst bakover av rå, kreativ action, da er «Ballerina» et godt valg. Dette er John Wick på lavere emosjonelt gir – men med pedalene i bånn.