Med «Dangerous Animals» tar den australske regissøren Sean Byrne et velkjent sjangerkonsept og snur det på hodet. Han kombinerer psykologisk terror, kunstnerisk presisjon og eksistensiell brodd. Dette er ikke bare en haifilm – det er en studie i menneskelig mørke.

KINOPREMIERE 13. JUNI: Hva får du når du blander rå sjangerlek med dyp psykologisk spenning, legger til en morderisk haientusiast og setter det hele til havs?

Dangerous Animals er ikke bare en ny vri på haifilmen – det er en adrenalinpumpende, tematisk rik og visuelt slående opplevelse som puster nytt og sultent liv i en sliten sjanger. Dette er ikke bare en film som vil bite deg – den setter tenna i selve ideen om hva som er farlig.

Mennesket – havets mest uberegnelige rovdyr

Haifilmer har lenge hatt et fast, nesten uforanderlig mønster: et eller flere mennesker, et eller flere havlevende monstre, og et kappløp mot døden i vannet. Men Dangerous Animals nekter å spille etter reglene. I stedet for å la haien være det primære monsteret, setter Sean Byrne og manusforfatter Nick Leperd fokuset mot noe langt mer uforutsigbart: mennesket. Resultatet er en hybridfilm som glir sømløst mellom psykologisk thriller, klassisk survival-horror og moderne karakterdrama.

Jai Courtney gjør sitt livs prestasjon som Tucker – en urovekkende blanding av karisma og kaldt blod. Han er ikke en klassisk filmpsykopat; han har en sjarme og entusiasme som nesten gjør ham likandes – helt til du skjønner hva han faktisk gjør. Tucker er besatt av haier, men ser dem ikke som monstre. Han ser dem som lærermestre. I hans forskrudde verdensbilde er det menneskets svakhet som er det egentlige problemet – og han er her for å «reparere» det.

En motspiller med muskler og sjel

Mot ham står Zephyr – en karakter som lett kunne blitt en klisjé, men som i Harrison Hassies hender blir noe langt mer. Hun har vokst opp som et løvetannbarn og er en overlever, med både fysiske og emosjonelle arr, men det er hennes mentale styrke som gjør inntrykk. Zephyr er ikke offer, men overlever. Ikke en klisjé, men en karakter med dybde og vilje.

I stedet for å lene seg på det klassiske final girl-tropet, bygges Zephyr opp som filmens moralske og emosjonelle sentrum. Hassie Harrison gir henne en sårbar styrke og en intensitet som aldri føles overdrevet. Hun gjør motstand, men hun føler også. Hun reagerer med frykt, sinne og frustrasjon – og det gjør henne bare mer troverdig og menneskelig.

Josh Heuston gir god støtte i en mindre, men viktig rolle som bidrar med menneskelig varme og et snev av håp i et ellers nådeløst narrativ. Hans tilstedeværelse balanserer filmens mørke med en påminnelse om at ikke alle mennesker er rovdyr.

En film laget med presisjon og visuelt instinkt

Sean Byrne har tidligere vist at han mestrer både ubehag og intensitet med The Loved Ones og The Devil’s Candy. I Dangerous Animals virker han mer fokusert enn noen gang. Filmen klokker inn på tettpakkede 89 minutter, og ikke et sekund føles overflødig. Tempoet er drivende, klippingen stram, og hvert øyeblikk er ladet med spenning – enten det er gjennom eksplosiv vold eller iskald stillhet.

Shelley Farthing-Daws fotoarbeid er en studie i stemningsbygging. Kameraet glir gjennom trange skipskorridorer og åpne havflater med en nerve som aldri slipper taket. De kalde blåtonene dominerer, men det er de plutselige innslagene av rødt – blod, nødlys, signalpistoler – som gir bildene et ladet, nesten marerittaktig preg. Det hele føles klaustrofobisk, selv i det åpne havet, og filmen bruker dette til sin fordel. Havet er ikke fristed. Det er en forløsende, men nådeløs arena.

Tematisk dybde og eksistensiell brodd

Det mest slående med Dangerous Animals er kanskje ikke hva den viser, men hva den forsøker å si. For bak de intense actionscenene og det blodige katt-og-mus-spillet ligger det en dypere refleksjon over hva det vil si å være rovdyr, og hva som skjer når mennesker internaliserer ideer om overlevelse og dominans.

Tuckers karakter er ikke bare skummel fordi han dreper – han er skummel fordi han tror han har rett. I hans øyne er han naturens forlengelse, ikke dens avvik. Han representerer en mørk, darwinistisk logikk, og filmen stiller spørsmålet: hvor mye av dette finnes i oss alle?

Filmen handler også om makt og kontroll – over andre, over seg selv, over naturen. Når Zephyr nekter å spille rollen som offer, snus hele dynamikken. Det er en subtil, men kraftfull kommentar til kjønnsroller, overlevelse og psykisk motstandskraft.

Kultklassiker i emning?

Det er vanskelig å lage noe nytt i haifilmsjangeren – eller i thrillersjangeren for den saks skyld. Men Dangerous Animals gjør nettopp det. Den tar en velkjent premiss og injiserer det med en sjelden kombinasjon av kunstnerisk kontroll, sjangerbevissthet og tematisk tyngde.

Og akkurat 50 år etter at Steven Spielberg skapte Haisommer, en film som både skremte og fascinerte kinogjengere verden over, føles Dangerous Animals som den mest verdige arvtakeren – ikke fordi den kopierer, men fordi den utfordrer og videreutvikler. Der Haisommer fikk oss til å frykte vannet, får denne filmen oss til å frykte det menneskelige potensialet for ondskap – bak et vennlig smil og et par solbriller.

Dangerous Animals er en intens, intelligent og visuelt slående film som snur haifilmsjangeren på hodet og stiller ubehagelige spørsmål med stil og substans. Med en uforglemmelig rolleprestasjon fra Jai Courtney og en råsterk hovedrolle fra Hassie Harrison, er dette en film som både vil sette deg på kanten av kinosetet og bli værende i tankene lenge etter rulleteksten.

Kort sagt: En ny kultklassiker som tør å tenke – og drepe – annerledes.