I sin nye karakterstudie viser den britiske veteranen Mike Leigh nok en gang bemerkelsesverdig evne til å sette ting på spissen – uten å miste troverdigheten og menneskeligheten.

 Gjennom mange tiår har Mike Leigh vært den mest fremtredende eksponenten og videreføreren av den sosialrealistiske tradisjonen innen britisk film. En posisjon han deler med den noen år eldre Ken Loach – som imponerende nok også har vært aktiv som filmskaper inntil nylig, og kom med sin trolig siste film Vertshuset The Old Oak i 2023.

Der Loach’ filmer er mer direkte politiske, skaper Leigh i større grad skuespillerdrevne karakterportretter, som ikke desto mindre er klart forankret i skildringer av klasse og andre sosiale forhold. Tidlige høydepunkter i filmografien hans er Meantime (1983), High Hopes (1988) og Life is Sweet (1990), og i 1993 kom (i undertegnes øyne) mesterverket Naked.

Den neste filmen Hemmeligheter og løgner (1996) ble belønnet med Gullpalmen og prisen for beste kvinnelige skuespiller (Brenda Blethyn) på filmfestivalen i Cannes, der også Naked vant to priser. Vel verdt å nevne er dessuten Karrierekvinner fra 1997 og den senere Another Year (2010).

Leighs to forrige filmer Mr. Turner (2014) og Peterloo (2018) var historiske dramaer, noe han også har laget tidligere med Topsy-Turvy (1999) og Vera Drake (2004). I sin nye spillefilm Hard Truths er den britiske filmskaperen imidlertid tilbake i velkjent samtidsterreng – og så absolutt i god, gammel form.

Studie av sinne, bitterhet og depresjon

I Hard Truths gjenforenes han med skuespiller Marianne Jean-Baptiste, som spilte en sentral rolle i Hemmeligheter og løgner. Nå har hun hovedrollen som den middelaldrende Pansy, som til de grader lever et liv i sinne, angst, depresjon og bitterhet at hun nærmest er i konstant krig med omverdenen, om hun så bare skal til tannlegen eller kikke etter en ny sofa.

I tillegg følger filmen de andre medlemmene i hennes karibiskbritiske familie i Nord-London, som omfatter ektemannen Curtley (David Webber) og deres hjemmeboende, unge voksne sønn Moses (Tuwaine Barrett). Begge synes å gå på nåler i hjemmet, dominert som det er av Pansys mange følelsesladete utbrudd. I skarp kontrast står søsteren Chantelle (Michele Austin) og hennes to døtre (Ani Nelson og Sophia Brown), hvis dagligliv er langt mer preget av munterhet og harmoni.

Det er ikke unaturlig å se Hard Truths opp mot Leighs Happy-Go-Lucky (2008), der Sally Hawkins spilte hovedrollen som en barneskolelærer med et så utpreget gladlynt og optimistisk temperament at ingen sosial interaksjon er uberørt. Filmen og rollefiguren kunne nærmest anses som et motsvar til den tidligere nevnte Naked, som på sin side er en bekmørkt humoristisk skildring av en desillusjonert mannlig hovedkarakter (spilt av David Thewlis) som med sarkasme og bitende misantropi går til verbalt angrep på de fleste han møter. Men kanskje er det Pansy i Hard Truths som er den virkelige motpolen til den muntre og livsbejaende karakterstudien i Happy-Go-Lucky.

Sikkert er det i hvert fall at Pansy er krevende å være sammen med – også for oss som publikum.

Men selv i Leighs dunkleste og mest pessimistisk anlagte menneskeskildringer kan man som oftest ane en sårhet, og det gjelder ikke minst denne filmens psykisk plagede hovedperson. Hard Truths inneholder mange fint observerte nyanser i både portretteringen av Pansy og interaksjonen mellom familiemedlemmene, og er heller ikke fullstendig blottet for håp om en mindre ulidelig tilværelse for dem.

Smertefulle sannheter

Man kan imidlertid innvende at kontrastene i rollegalleriet er i overkant tydelige, og at filmen slik sett savner noe subtilitet. Samtidig unnlater fortellingen å overforklare andre elementer, for isteden å gi tilskueren rom for refleksjon.

Det som kan innimellom kan framstå som mangel på kompleksitet, er kanskje ikke egentlig så enkelt.

Og selv om Hard Truths neppe vil bli stående blant de mest betydelige i Leighs filmografi, viser han igjen sin påtakelige evne til å sette ting på spissen, også med humor – uten å miste troverdigheten og framfor alt menneskeligheten.

Nok en gang er dette særlig båret fram av sterke skuespillerprestasjoner, der både hovedrolleinnehaver Jean-Baptiste og Webber som ektemannen spesifikt fortjener å trekkes fram.

I likhet med sin hovedkarakter er Hard Truths hard og umedgjørlig på overflaten, men rommer like fullt noen smertefulle og gjenkjennelige sannheter. Og ikke minst viser den vanskelighetene med å konfrontere dem.