Regissør Danny Boyle ser med nye øyne på sitt Oscarsvinnende verk – og innrømmer at han i dag aldri ville tatt regi på «Slumdog Millionaire».

Den britiske regissøren Danny Boyle er kjent for å skape filmsuksesser med stor slagkraft. En av de mest kjente er Slumdog Millionaire (2008), som vant hele åtte Oscar-priser – inkludert Beste film og Beste regi. Men nå, 17 år senere, er tonen en helt annen.

I et intervju med The Guardian før premieren av 28 Years Later ble Boyle spurt om å lage Slumdog Millionaire. Regissøren ser tilbake på det og hvor mye verden har forandret seg, og holdninger til hvite filmskapere som forteller historier om forskjellige raser og kulturer siden han spilte inn filmen, og sa.

– Vi ville aldri kunne laget den filmen i dag. Og det er helt riktig, sier Boyle i intervjuet.

– Du er fortsatt en utenforstående

Filmen følger Jamal, en gutt fra slummen i Mumbai, som havner i den indiske versjonen av «Vil du bli millionær?» – og vinner jackpoten. Boyle valgte å filme på location i India, med et indisk filmteam og delvis på hindi. På den tiden ble det sett på som et radikalt grep. I dag ser han annerledes på det.

– Du er fortsatt en utenforstående. Det er fortsatt en mangelfull metode, sier Boyle ærlig.

Han beskriver det ikke som ren kolonialisme, men erkjenner at prosjektet bar preg av kulturell appropriasjon – et begrep som innebærer å ta elementer fra en annen kultur uten tilstrekkelig forståelse eller respekt.

– Slike prosjekter blir akseptert i visse perioder, men ikke i andre. Det er tid for å reflektere over det kulturelle bagasjet vi bærer og avtrykket vi setter i verden.

Ville gitt stafettpinnen videre

Boyle forteller at kun en liten gruppe briter reiste til Mumbai for innspillingen, mens hovedtyngden av arbeidet ble gjort av lokal filmstab. I dag ville han gjort det helt annerledes.

– Jeg er stolt av filmen, men et slikt prosjekt ville ikke blitt finansiert i dag. Selv om jeg var involvert, ville jeg heller lett etter en ung indisk filmskaper til å regissere den.

Boyle er ikke alene om å revurdere tidligere verk i lys av dagens økte bevissthet rundt representasjon og kulturell sensitivitet – men få har vært så åpne og ærlige i sin refleksjon.