Brad Pitt setter seg bak rattet, og regissør Joseph Kosinski setter inn turbomodusen i F1: The Movie – en spektakulær, men lite overraskende racingfilm som leverer på underholdning, men ikke på originalitet.

KINOPREMIERE 25. JUNI: Dette er Hollywood-magi på høygir, og det både merkes og merkes litt for mye.Allerede fra første scene – Pitt i racingdress, slow motion, og Led Zeppelin på full guffe – er det klart at dette ikke er en film som bryr seg om subtilitet. Den serverer klisjeer med stolt mine og glitrende overflate, og det er greit – til en viss grad.

Selv om adrenalinet tidvis pumper, begynner man etter hvert å kjenne på utmattelsen. Filmens lengde på over to og en halv time blir en klar svakhet, og enkelte løpssekvenser gjentar seg selv til det trettende.

Formel-film med ferdig oppskrift

Rollen som Sonny Hayes – en aldrende racingstjerne på vei tilbake etter en ulykke – passer Pitt utmerket. Han har fortsatt stjernenærværet som skal til, og gir karakteren en sliten sjarm som gjør ham lett å heie på. At vi har sett denne typen rolle før, både fra Pitt og andre, gjør ikke så mye – men det føles heller ikke friskt.

Kosinski gjentar suksessoppskriften fra Top Gun: Maverick – denne gangen bare med hjelmkamera og bensinlukt i stedet for jagerfly. Resultatet er lekkert, men også kalkulert. Du vet nøyaktig hvor filmen skal, og den tar deg dit uten store avvik: Den gamle mesteren. Den unge rookien. Treningsmontasjene. Den siste, avgjørende runden. Det hele er gjort med finesse, men man får aldri følelsen av at filmen tør å overraske.

Et hederlig unntak i det forutsigbare oppsettet er Kerry Condon som ingeniøren Kate. Hun er mer enn en birolle eller kjærlighetsinteresse – hun har autoritet, kompetanse og gir filmen en nødvendig tyngde og motvekt. Visuelt er filmen også imponerende: Dronebilder, hjelmkamera og et lydspor som får seteryggen til å vibrere gjør F1: The Movie til en opplevelse som fungerer aller best teknisk.

For lang og for trygg

Det største problemet er likevel filmens lengde og struktur. Når det gjentas at det er ni løp igjen, begynner man nesten å telle ned selv.

Flere av sekvensene kunne vært kortet ned uten at det hadde svekket historien. I stedet strekker filmen ut sin velkjente dramaturgi i det uendelige – og når finalen først kommer, føles det mer som en lettelse enn et klimaks.

F1: The Movie er en publikumsvennlig og velprodusert film som leverer på det visuelle og det emosjonelle – men som også holder seg altfor trygt innenfor sjangerens rammer.

Det hele er forseggjort, men filmen går sjelden utenfor idealsporet. Hadde den turt å ta noen flere kreative svinger og trimmet ned kjøretiden, ville det løftet filmen som er underholdende, men litt for forutsigbar og altfor lang.