Det irske landskapet er grønt, men jorden under er mettet av blod og skyld. Aislinn Clarke vet det – og i Fréwaka – Dype røtter lar hun gresset visne, én scene av gangen.

KINOPREMIERE 4. JULI: Midt mellom rituell skrekk og eksistensiell krise, står Fréwaka støtt som en av årets mest urovekkende og tankevekkende filmer. Den irske regissøren Aislinn Clarke – tidligere kjent for The Devil’s Doorway – leverer her en langt mer raffinert og tematisk kompleks film.

Med folkegrøss som verktøy går hun i strupen på Irlands traumatiske fortid, og spesielt hvordan den fortsatt ulmer i landets kvinner, i deres hjem, og i kroppene som institusjoner en gang forsøkte å disiplinere.

Et speil for nasjonale traumer

Handlingen følger Shoo (en imponerende kjølig og kontrollert Clare Monnelly), som etter morens død flytter nordover for å jobbe som omsorgsperson for den eldre og gåtefulle Peig (Bríd Ní Neachtain). Men dette er ikke bare en jobb – det er en nedstigning. Ikke bare i geografi, men i psyke, historie og virkelighetsforståelse.

Det er ikke ofte en film klarer å formidle institusjonell vold uten å heve stemmen. Men Fréwaka gjør nettopp det. Den lar symbolene – krusifikser som skakker, rosenkranser som rustner, masker fra gamle festivaler – bære vekten av historien. Vi hører aldri ordet “Magdalene-vaskerier” ropt ut, men vi kjenner deres nærvær i veggene.

Langsom horror som klør under huden

Clarke nekter å gjøre dette til en skrekkfilm i Hollywood-format. Her er ingen «jump scares». Det du får i stedet, er den typen uhygge som føles som råte: den siger inn, først i blikket, så i stemningen, og til slutt i kroppen. Du sitter igjen med uro snarere enn redsel – men det er langt verre.

Spesielt effektfull er den demoniske geita. Den dukker opp som en mytisk observatør, en kroppsliggjøring av det Shoo og Peig bærer på, men aldri sier høyt. I andre filmer kunne dette lett blitt kitsch – her føles det som en naturlig konsekvens av et samfunn som aldri fikk renset sine sår.

Visuell poesi og politisk undertekst

Det tekniske arbeidet er upåklagelig. Bildekomposisjonen veksler mellom klinisk urban kulde i Dublin og fuktig, tett mystikk nordpå. Alt er nøye regissert for å speile karakterenes indre: Shoos nummenhet i byen og den gradvise oppløsningen av virkeligheten i det landlige hjemmet.

Lydsporet ligger som en vedvarende puls under filmen – ikke påtrengende, men uunngåelig. Når stillheten snakker høyest, er det fordi Clarke lar rommet være ladet, aldri tomt. Det du ikke ser, er kanskje det farligste.

Et folkegrøss med dybde

Fréwaka er en film som krever noe av deg. Den er langsom, med vilje. Den gir ikke svar. Men for de som er villige til å bli med ned i kjelleren – bokstavelig og symbolsk – venter det en sjelden opplevelse. Dette er ikke bare grøss, det er minnearbeid. Et verk som tør å være både metafor og maveplask i det kollektive irske traumet.

Fréwaka er en modig, stemningsladet og dypt resonnerende skrekkopplevelse – et mørkt eventyr hvor landskapet, traumet og kvinnekroppen smelter sammen til én levende, skremmende organisme.

Og det vakreste? Clarke gjør det uten å rope. Hun hvisker – og vi lytter.