Etter to svulmende og klønete forsøk på å gjenoppfinne dinosaur-blockbusteren med Fallen Kingdom og Dominion, føles Jurassic World Rebirth som en etterlengtet fotfriskning.
PÅ KINO FRA 2. JULI: Den er ikke banebrytende, men den er smartere, strammere og mer underholdende enn de siste kapitlene. Regissør Gareth Edwards gir serien et sårt tiltrengt pust av nytt (eller gammelt) liv, og går tilbake til det som fungerte i starten: spenning, frykt og en god dose Spielberg-nostalgi.
En ny start med kjente instinkter
Filmen tar oss med til en tropisk øy, langt unna sivilisasjonen, der dinosaurene igjen lever i tilnærmet fred – inntil mennesker, selvfølgelig, ødelegger balansen. Rupert Friend spiller en glatt farmarepresentant fra gigantselskapet ParkerGenix, som mener en kur mot hjertesttopp ligger gjemt i DNA-et til tre sjeldne dinosaurer. Med seg har han Scarlett Johansson som tøff spesialoperatør, Mahershala Ali som hennes tause høyre hånd, og Jonathan Bailey som en klassisk brillende paleontolog med mer entusiasme enn livserfaring.
Det hele føles kjent – men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Manusforfatter David Koepp (som også skrev de to første Jurassic-filmene) henter inspirasjon fra Michael Crichtons vitenskapelige visjoner, og resultatet er en fortelling med mer realisme og mindre overdrivelse enn vi har sett på en stund. Fokus er igjen på dinoene og konsekvensene av menneskelig grådighet – ikke på genetisk manipulerte supersoldater eller kjøp-og-salg på dino-auksjoner.
Frykt, flukt og flåter
Gareth Edwards vet hvordan han skal iscenesette kaos, og noen av filmens actionsekvenser er genuint nervepirrende. Enten det er flukt i flåte ned en frådende elv med en T-Rex i hælene, et angrep fra luften eller en klaustrofobisk sekvens til havs, så leverer filmen varene der det gjelder. Edwards utnytter miljøene effektivt, og gir oss både storstilte oppgjør og mer intime øyeblikk. Stemningen er jevnt over mørkere og mer intens enn i de forrige filmene, uten å miste popcorn-faktoren.
Likevel er det noen problemer. Filmen opererer med et litt for stort persongalleri – når elleve mennesker skal få tid på lerretet samtidig, blir det uunngåelig at noen havner i bakgrunnen. Det er tydelig hvem som er skrevet for å overleve, og hvem som kun er der for å bli dinosaur-snacks. Heldigvis har filmen nok av menneskelig nerve til å holde engasjementet oppe.
Dinosaurer med personlighet (og et glimt av håp)
Johansson gir rollen sin tyngde og autoritet, mens Bailey tilfører sårt tiltrengt varme og humor. Dynamikken mellom dem – og med de øvrige karakterene – gir filmen et overraskende varme. Og midt i alt: en liten dinosaur kalt Dolores, som kommer til å stjele alles hjerter og potensielt halve merch-markedet.
Jurassic World Rebirth er ikke en revolusjon, men den er en klar forbedring – og kanskje til og med starten på en ny, bedre retning for serien. Den tar seg tid til å bygge spenning, og bryr seg faktisk om karakterene sine. Det er mer Jurassic Park enn World, og det er ment som et kompliment.
En viss slitasje er fortsatt synlig, men Rebirth bringer akkurat nok ny energi til å vekke en halvdød franchise til live. Nok en gang handler det om mennesker som utfordrer naturens lover – og får svi for det. Og vi får være med på moroa.