Fire år etter at den første sesongen tok verden med storm og endret hvordan vi ser på koreanske dramaserier, er Squid Game nå kommet til veis ende.
NETFLIX: I den tredje og siste sesongen forsøker serieskaper Hwang Dong-hyuk å samle trådene fra tidligere kapitler, samtidig som han dykker enda dypere ned i spørsmål om moral, menneskeverd og hva vi er villige til å ofre for håp – eller penger.
Resultatet er intenst, visuelt slående og ofte tankevekkende – men også preget av hastverk og ujevnhet.
Dystert, dypt – og tidvis kaotisk
Sesongen åpner med en forandret Seong Gi-hun (Lee Jung-jae), en mann merket av tap, skyld og avmakt. Han er ikke lenger den ufrivillige helten fra starten, men en som nesten har mistet troen på å bekjempe spillet. Likevel trekkes han tilbake idet de brutale konkurransene nærmer seg sitt endelige klimaks.
De nye spillerne – blant dem den gravide Jun-hee (Jo Yu-ri) og den eldre, slitne Jang Geum-ja (Kang Ae-shim) – tilfører historien menneskelige øyeblikk og emosjonell dybde. Den lille gruppen vi følger gjennom de tre siste lekene speiler ulike livssituasjoner og verdier, noe som gir spillet mer enn bare død og desperasjon.
Likevel lider sesongen under et tydelig hastverk. Med kun seks episoder forsøker Hwang å favne for mange karakterbuer og tematiske lag. Noen fortellingstråder – spesielt sidehistorien med politimannen Jun-ho (Wi Ha-joon) – tar fokuset bort fra kjernen: spillet og dets moralske konsekvenser.
VIP-ene mister sin mystikk
En markant endring fra tidligere sesonger er fokuset på de rike VIP-ene som betrakter spillet som underholdning. Denne gangen får vi høre dem snakke og diskutere, noe som paradoksalt nok gjør dem mindre truende. Der anonymiteten tidligere bidro til uhygge, fremstår de nå som overdrevne karikaturer med påtatt dialog – et sjeldent svakt punkt i en ellers visuelt raffinert serie.
Produksjonsdesignet er fortsatt blant seriens største styrker. De barnlige fargene, geometriske symbolene og lekne kulissene står i sterk kontrast til det brutale innholdet. Det visuelle uttrykket er uforglemmelig – både fascinerende og urovekkende.
Sterke prestasjoner og følelsesmessig slagkraft
Lee Jung-jae beviser igjen hvorfor han har blitt selve ansiktet til serien. I sesong 3 gir han liv til en mer innadvendt, resignert Gi-hun – men med en indre intensitet som ulmer under overflaten. Når han til slutt møter sin motpart i Frontmannen (Lee Byung-hun), ser vi to sider av samme mynt: én som valgte makt, og én som valgte samvittighet.
Jo Yu-ri og Kang Ae-shim leverer gripende prestasjoner i sine roller, mens Park Gyu-young gir liv til Pink Guard No-eul i en liten, men viktig redningsbue. Hun tilfører menneskelighet til en karaktertype som til nå har vært skjult bak masker og uniformer.
En avslutning med brodd – men også med skavanker
Sesong 3 forsøker å gi både svar og refleksjon – og i stor grad lykkes den. Serien bærer fortsatt den moralske uro og samfunnskritikk som gjorde Squid Game til et globalt fenomen. Men det er tydelig at presset fra høye forventninger og en kort sesonglengde har satt sine spor. Flere episoder ville gitt karakterene mer tid og symbolikken mer tyngde.
Likevel leverer Hwang Dong-hyuk en verdig avslutning på en serie som har satt dype spor i populærkulturen. Det er kanskje ikke like sjokkerende eller emosjonelt treffende som den første sesongen, men den setter et helhetlig punktum – med en dirrende uro som ikke slipper taket.