Med nyere og eldre filmer så vel som et heldagssymposium rettet årets utgave av The Evia Film Project fokus på den greske sommeren, med stor oppslutning fra befolkningen på den skogbrannrammede øya.

Også denne sommeren er det hetebølge i mange land i Europa, og Hellas har blitt rammet av flere alvorlige skogbranner. I løpet av de de siste årenes varme og tørre somre har slike branner oppstått langt hyppigere, ikke minst i Hellas. Da landet ble rammet av spesielt omfattende skogbranner for fire år siden, gikk det aller hardest utover den nordlige delen av landets nest største øy, Evvia utenfor Athen. Hele 120-130 000 hektar skog – rundt en tredjedel av Evvias totale skogområder – gikk tapt i brannene i 2021, med katastrofale konsekvenser for miljøet og befolkningens livsgrunnlag.

Den påfølgende sommeren ble Evia Film Project opprettet, for å bidra til gjenoppbyggingen av øya og hjelpe innbyggerne tilbake på beina. Bak dette festivalprosjektet står det samme teamet som arrangerer de to internasjonale filmfestivalene i Thessaloniki (dokumentarfestivalen i mars og spillefilmfestivalen i november), med støtte fra blant andre det greske kulturdepartementet. The Evia Film Project har deretter blitt videreført årlig, med filmvisninger, konserter, mesterklasser og andre arrangementer fordelt på byene Edipsos, Agia Anna og Limni i den nordlige delen av Evvia. Det fem dager lange evenementet er ikke bare et kulturtilbud for lokalbefolkningen, men også et knutepunkt for bransje fra inn- og utland, der klima, miljø og bærekraft – også innen filmproduksjon – settes på dagsordenen.

Cinema var tilstede på den fjerde utgaven av den lille og særdeles hyggelige festivalen, som ble arrangert i perioden 17. til 21. juni i år.

Folkekjære filmer og eldre klassikere

Temaet for årets Evia Film Project var den greske sommeren. Dermed var det ikke upassende at festivalen åpnet med en festvisning av Phyllida Lloyds Mamma Mia! fra 2008, som er spilt inn i Hellas (blant annet på øyene Skopelos og Skiathos). Visningen fant sted på den pittoreske utekinoen Apollon i Edipsos, og med en fullsatt sal under den åpne himmelen var det tydelig at Evia Film Project har blitt omfavnet av det lokale publikummet.

Enda trangere om sitteplassene var det på avslutningsfilmen Stelios, regissert av Yorgos Tsemberopoulos, som portretterer den kjente og folkekjære greske sangeren Stelios Kazantzidis. Også filmen fra 2024 har åpenbart blitt folkekjær, da Stelios er den største greske publikumssuksessen på kino de siste årene. Og om denne musikerbiografifilmen ikke nødvendigvis er så nært knyttet til festivalens overordnede tematikk, var den i harmonisk samklang med at avslutningsdagen for Evia Film Project var lagt til den europeiske musikkdagen (European Music Day) 21. juni.

Festivalen viser både nye og eldre filmer, fiksjon og dokumentar. Blant klassikerne på programmet var den greske komedien Jenny Jenny av Dinos Dimopoulos fra 1966, som er en sjarmerende romantisk forviklingskomedie med politiske intriger som utspiller seg på øya Spetses, og amerikanske Summer Lovers av Randal Kleiser fra 1982. Den sistnevnte spillefilmen handler om et ungt par fra USA, spilt av Peter Gallagher og Darryl Hannah, som ferierer på (igjen) en gresk øy, der de innleder et romantisk forhold med en frilynt fransk kvinne (Valérie Quennessen). Dette romantiske dramaet er en aldri så liten halvglemt skatt, med både et heftig, tidsriktig soundtrack og en langt mindre fordømmende holdning til polyamori (som det ville ha blitt kalt i dag) enn man nok kunne forvente av en amerikansk film fra denne tiden.

Å fange den greske sommeren på film

Med miljø- og klimaspørsmål som alvorlig bakteppe, var årets festival på Evia dog ingen ubetinget hyllest til den greske sommeren. En av dagene var satt av til en heldagsdiskusjon om temaet «Filming the Greek Summer», med undertittel «Light and Myths, Stereotypes and Challenges». Under dette symposiet holdt universitetsprofessor og klimaekspert Konstantinos Kartalis et innledende foredrag, der han pekte på flere av de store utfordringene landet står overfor, i storbyene så vel som på øyene. Ikke minst understreket han at de kontinuerlig økende temperaturene i de stadig lengre somrene, med hetebølger som kan inntreffe så tidlig som i mai og så sent som i september, på ingen måte gir grunn til feiring. Han framhevet imidlertid også at det fortsatt er mulig å snu utviklingen, og minnet om filmskaperes viktige rolle for å formidle budskap om klimakrisen.

Turisme er en svært viktig næring for Hellas, og som moderator Christos Mitsis påpekte i den påfølgende diskusjonen, er den greske sommeren på sett og vis landets fremste eksportvare. Men dette har også ført til overturisme, som ikke nødvendigvis er bærekraftig for verken natur eller lokalsamfunn. Filmjournalist Mitsis ledet et panel bestående av regissørene Sofia Exarchou og Argyris Papadimitropoulos samt filmforotgraf Simos Sarketzis, som tok for seg ulike problemstillinger knyttet til å skildre denne turistpakkede årstiden på film.

Turistsesongens skyggesider

På festivalen vistes Exarchous Animal (2023) og Suntan (2016) av Papadimitropoulos, to filmer som på hvert sitt vis tar for seg skyggesidene av de greske turistdestinasjonene. Animal vant for to år siden hovedprisen på Thessaloniki internasjonale filmfestival, som første film fra festivalens hjemland på 30 år, og er en melankolsk fortelling om en ikke lenger ung hovedkarakter som opptrer for turister på en gresk ferieøy – og kan føre tankene til Ulrich Seidls Rimini, om enn fra et kvinnelig perspektiv. Melankolsk er også Suntan, som på sin side handler om en middelaldrende mannlig lege som tiltrekkes av en ung ferierende gresk jente, også her på en av landets populære øyer.

For Exarchou ble det både for dyrt og for vanskelig å få tillatelse til å filme i turistsesongen. Animal er skutt i oktober, men er uansett ikke ment å skulle inneholde så mange solfylte bilder i sin skildring av sesongunderholdere og hotellansatte. Solskinn er derimot langt mer framtredende i Suntan, som lar dette lyset stå i kontrast til karakterenes indre mørke. Denne filmen er spilt inn på sommeren, og ifølge Papadimitropoulos gjorde dette at de kunne bruke virkelige turister som statister i et omfang de ellers ikke hadde hatt råd til.

Årets utgave av Evia Film Project bød i tillegg på filmvisninger, workshoper og andre aktiviteter for barn, prosjektpresentasjoner og nettverksbygging for bransje, visninger av VR-prosjekter og flere ulike masterclasser. Blant de sistnevnte var en workshop i «the art of doing less», som unektelig føltes betimelig for filmfolk med en hektisk hverdag – og passet godt inn i den bedagelige atmosfæren på sommervarme, men heldigvis ikke hetebølgerammede Evvia.

Med denne fjerde utgaven begynner The Evia Film Project for alvor å etablere seg hos det lokale publikummet så vel som nasjonal og tilreisende filmbransje, som sårt trenger arenaer for å diskutere de mange miljø- og klimarelaterte utfordringene vi alle står overfor. I tillegg til å ha vært innspillingsted for flere filmer (deriblant Ruben Östlunds Triangle of Sadness), er Evvia et ypperlig møtested i så måte, med sine intime og ikke forstyrrende travle møteplasser, sin vakre og mangfoldige natur og sitt høyst alvorspregede bakteppe.

Den fjerde utgaven av The Evia Film Project ble arrangert i perioden 17.- 21. juni 2025.