Med Ziam forsøker Netflix å fornye den noe forslitte zombiefilmen. Men er kombinasjonen zombier og thaiboksing en vellykket blandingsform?
Dette er en klassisk zombiefilmhistorie der en ung mann må redde sin kjære fra farlige monstre. I Netflix´ blodferske tilskudd Ziam (2025) er zombiene raske og aggressive. Slik følger den i den veletblerte raseribølgen og dermed en følgesvenn til kinoaktuelle 28 Years Later (2025). Den dystopiske bakgrunnen er dessuten også høyaktuell.
Global krise
Grunnet klimaendringer har de globale temperaturene nådd en ny topp. Arter blir utryddet, fisker dør og en fremvekst av bakterier har oppstått. Verden slik vi kjenner den står ovenfor historiens største krise, påpeker en nyhetsreporter i filmen. Mens verden preges av matmangel og opptøyer, er nasjonen Thailand i god behold der den står avskåret fra resten av verden. Men ikke for lenge…
I en sepiafarget storbyslum møter vi Singh (Mark Suparat) og hans makker. De frakter handelsvarer i et lovløst miljø. Heldigvis er Singh en erfaren bokser og kan hamle opp med de som prøver å stjele deres ting. Hans kjæreste Rin jobber som lege på et moderne sykehus i en finere bydel. En dag starter et utbrudd på hennes sykehus og Singh skynder seg til det eskalerende kaoset. Døde mennesker våkner til live med rabiat trang til å drepe andre. For å redde kjæresten må Singh kjempe seg opp til hennes etasje.
Virus- og raserifilm
Siam var det tidligere navnet på Thailand. Kombinert med ordet zombie får vi dermed dens tittel Ziam. Sjangermessig ligger Ziam i samme landskap som de veletablerte Vestlige virus- og raserifilmene som startet med Resident Evil (2002), 28 Days Later (2002) og Dawn of the Dead (2004). I ettertid har denne formen for raskere zombier dominert fremfor den klassiske trege varianten.
Ziam kommer dessuten fra samme verdensdel som den svært innovative sør-koreanske Train to Busan (2016) som tok zombiefilmen til et nytt vanvittig tempo. Samtidig kan Ziam nesten anses som en thailandsk lillebror til taiwanske The Sadness (2021). Også i den hadde et mutert virus brutt ut og to kjærester som var splittet på hver sin kant av byen måtte prøve å finne tilbake til hverandre. Kvalitetsmessig når dessverre Ziam ikke opp til de to sistnevnte. Dette er ikke noen ny Train to Bangkok.
Lager klikkelyder
Zombiene i Ziam har svært sensitiv hørsel og lager en form for klikkelyder i påvente av sine ofre. De med forkjærlighet til TV-serien The Last of Us vil nok bemerke skammelige likhetstrekk. Det eneste som kan anses som et slags fornyende element med Ziam er kombinasjonen zombier og muay thai. Denne sammenslåingen passer ikke for alle, det handler om smak og behag, men den skaper også noen bekymringer rundt veletablerte sjangergrep.
Paradokset med kombinasjonen zombiefilm og thaiboksing, hovedsakelig bruk av knyttneve og albue, er at stadig slag mot zombier øker faren for blodsmitte. Dette er filmens gimmick og den overser derfor denne faren i sine svært mange kampscener. Ergo må man ta dette fiksjonsuniverset med en klype salt. Filmen har i hovedsak en location med sykehuset og Singhs mål er å komme seg oppover etasjene til sin kjære. Som i et videospill må han stadig komme seg videre i kamp mot nye motstandere.
Mutasjon
Slik kan man se på Ziam som en thailandsk zombievariant av indonesiske The Raid: Redemption (2011) eller Hollywood-varianten Dredd (2012). På veien må Singh kjempe mot en voksende mengde av blodtørstige farer, deriblant en enorm zombie og en svært handikappet zombiepasient. På sykehusets nyfødtavdeling ligger dessuten spedbarn som enten må reddes eller bli spist. På veien plukker han opp en liten gutt som følgesvenn som skal prøve å fremprovosere noen emosjonelle scener.
Det er god regi, stilistisk og de sjangerhunrige får zombier en masse. Vi føler dog aldri at vår helt noen gang er i fare. Og det kan bli noe repetativt med stadige kamper fremfor mer kreative metoder for å destruere deres hjernedøde hoder. Men sett i lys av den voksende trenden med asiatisk zombiefilmer, la oss ikke glemme den japanske komedien One Cut of the Dead (2017), spinner den i alle fall i en ny retning.
Ikke nok samfunnskritisk
Underveis kommer en sidehistorie om den mektige Vasu og hans syke kone samt kritikk av eliten. George A. Romero var kjent for sin samfunnskritikk i sine velkjente zombiefilmer. Dessverre har dette blitt neglisjert og forbigått i Ziam.
Avslutningsvis kommer også en slags mutasjon som skal sørge for at historien får et oppløft, men uten at dette grepet blir godt nok utbrodert eller styrker filmen. Ziam blir litt mye fisk og for lite blod på tann. Den fornyer ikke zombiefilmsjangeren og er derfor hovedsakelig for sjangerentusiastene.