Idet man trodde metningspunktet var mer enn nådd for slike filmer, kommer Marvels eldste superhelt-gruppe i sjarmerende retro-innpakning og redder verden – slik de jo er nødt til å gjøre.

PÅ KINO FRA 23. JULI: Sommeren er over oss, hvilket gjerne betyr at superheltene inntar kinoene. Nylig kom selveste Supermann fra DC i «rebootet» utgave, og nå relanserer konkurrenten Marvel sine fantastiske fire med ny tilnærming.

Firerbanden er blant Marvels klassiske helter, og den første gruppa av superhelter fra dette tegneserieforlaget. Tidligere har de blant annet sett kinolerretets lys i Fantastic Four fra 2005 og oppfølgeren Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer to år senere. Den sistnevnte ble ingen økonomisk suksess, og mindre fantastisk gikk det da gjengen ble forsøkt «rebootet» i Fantastic Four (FANT4STIC) for ti år siden.

At premiereklare The Fantastic 4: First Steps er den 37. filmen i det såkalte Marvel Cinematic Universte (MCU), er i seg selv talende for metthetsfølelsen mange av oss etter hvert kjenner i møte med disse superhelt-filmene. Marvel-studioet skal for tiden være i ferd med å finne nye innfallsvinkler til filmuniverset sitt, uten at det var opplagt at De fantastiske fire skulle ta de første forfriskende skritt i så måte. For føles de ikke rett og slett litt vel gammeldagse?

Derfor er det unektelig hyggelig å kunne melde at The Fantastic 4: First Steps klarer å gi materialet noen høyst vitaliserende egenskaper. Det gjør den paradoksalt nok ved å omfavne de fortidige aspektene som disse superheltene bærer med seg.

Regien på den nye filmen er ved Matt Shakman, som tidligere blant annet har regissert MCU-serien WandaVision – som lekte seg med sitcom-sjangeren og annen eldre tv-estetikk. Ikke ulikt den «retrofuturistiske» The Fantastic 4: First Steps, der fortellingen – så vel som de mange sci-fi-elementene og produksjonsdesignet generelt – har et nostalgisk og lekent sekstitallspreg.

Utmerket rollebesetning

Det hjelper naturligvis også med en utmerket rollebesetning. I denne nyversjonen har Pedro Pascal rollen som forsker- og superheltgruppas leder Reed «Mister Fantastic» Richards, som har evnen til å strekke leddene sine til ekstreme lengder (noe vi nok skal være takknemlige for at filmen avstår fra å vitse med), mens Vanessa Kirby spiller ektefellen Sue Storm, hvis superegenskap er å gjøre seg og andre usynlig, samt å skape kraftfelt. Hennes bror, den menneskelige fakkelen Johhny Storm, gestaltes av Joseph Quinn, og den steinaktige kraftpluggen og familievennen Ben «Tingen» Grimm spilles av Ebon Moss-Bachrach.

Blant filmens forfriskende aspekter hører dessuten at den ikke bruker særlig tid på nok en gang å fortelle tilblivelseshistorien til De fantastiske fire. Isteden utspiller handlingen seg fire år etter de har kommet på den offentlige banen, og med dette jubileet kan et fornøyelig gammelmodig tv-innslag formidle bakgrunnsinformasjon for eventuelle nye seere.

Noen elementer er dog uunngåelige i denne typen filmer, som at verden må reddes. I The Fantastic 4: First Steps er det den intergalaktiske slemmingen Galactus (Ralph Ineson) som er fysen på kloden vår, slik han tidligere har fortært andre planeter. Med seg har han budbringeren Silver Surfer, spilt av Julia Garner i heldekkende sølv – som utvilsomt vil få mang en pubertal publikummer til å fundere over faktisk grad av nakenhet. (Denne nakenheten vitses det for øvrig litt med, dog uten at det blir for kleint.)

Fortellingen bygger dermed opp til en like uunngåelig spesialeffekt-tung klimakssekvens i New Yorks gater, som ikke er blant filmens mer nyskapende sider. Men den vet å ikke dra dette altfor langt, og med en total lengde på rundt to timer kjenner First Steps sin naturlige kinobesøkelsestid.

Retro i flere nivåer

I tråd med at de fire er en slags familie, sågar med Reed og Sue som kommende foreldre, står familieverdier sentralt i filmen. Ikke nødvendigvis voldsomt progressivt, men sympatisk nok – og for så vidt i samsvar med den sjarmerende sekstitallsfølelsen. Dessuten evner filmen også her å bevege seg videre, framfor å bli i overkant sentimental og «cheesy».

Like vesentlig er nemlig følelsen av god, gammel science fiction, med klare ekko av både fordums sjangerfilmer og tegneseriene der disse heltene og antagonistene har sitt opphav. Nå var vel heller aldri forelegget særlig dvelende og saktegående, men som seg hør og bør for en påkostet storfilm av dette kaliberet, er The Fantastic 4: First Steps like fullt oppdatert til tidens krav om tempo og effektivitet i fortellingen.

I all sin overskuddspregede sjangerlek og retrofuturisme er First Steps en utpreget postmoderne film, uten at den på noen måte kan anklages for å være påtrengende intellektuell. Gjennomgående besitter filmen et kledelig glimt i øyet, samtidig som den unngår den noe forslitte og tidvis utmattende «se hvor metafiksjonelle vi kan være»-tonen som har preget visse andre filmer fra dette universet.

Resultatet er en underholdende, ganske så smart og overraskende forfriskende Marvel-film, som igjen viser kraften i de virkelig gamle superheltene – om man lar dem skinne på tilstrekkelig nye vis.