The Naked Gun er ikke bare en verdig arvtager til en klassisk komedieserie – den er et bevis på at kinokomedien ikke er død.

PÅ KINO FRA 1. AUGUST: Den bare trengte en ny retning, en frisk stemme, og en Liam Neeson som var villig til å kaste all verdighet over bord. Det er ikke en overdrivelse å si at kinokomediens fremtid har sett mørk ut de siste årene.

Der store latterbrøl en gang fylte kinosalene, har vi i senere tid blitt servert lunken humor rett til sofaen – på strømmetjenester og i algoritmens vold. Men nå skjer det noe.

The Naked Gun er tilbake, og den kommer ikke for å mimre – den kommer for å minne oss på hva ekte filmkomedie faktisk kan være. Resultatet? En hylende morsom og overraskende vellaget film som kan få selv den mest humørløse kinogjenger til å trekke på smilebåndet – eller gapskratte ukontrollert.

En ny Frank Drebin – men med samme galskap

Bak kamera finner vi Akiva Schaffer, som sammen med manusforfatterne Dan Gregor og Doug Mand har klart å gjøre det umulige: blåse nytt liv i en filmserie de fleste trodde hadde hatt sin storhetstid for tretti år siden. Liam Neeson trår inn i rollen som Frank Drebin Jr., sønn av den ikoniske karakteren spilt av Leslie Nielsen.

Et risikabelt valg, vil mange mene. Men Neeson – kjent for steinansikt og gravalvorlige actionroller – viser seg å være filmens største trumfkort. Han parodierer ikke bare sin egen karriere, men omfavner hele den absurde komediesjangeren med en dedikasjon som gjør at du glemmer at han noen gang har jaget kidnappede døtre i Taken.

Her er Neeson i sitt livs komiske form, og han gjør det med imponerende timing og en fullstendig fryktløshet i møtet med filmens mange fysiske, visuelle og verbale påfunn.

Humor med høy frekvens og bred appell

The Naked Gun anno 2025 er en ren humorbuffé. Her serveres det vitser på løpende bånd – alt fra absurde situasjoner, klassiske slapstick-sekvenser og bakgrunnsgags til blunkende metahumor og dagsaktuelle referanser. Det beste er at filmen tør å være både dum og smart på samme tid. Den lener seg inn i det latterlige, men med såpass god selvtillit at det føles ekte, ikke kalkulert. Og det funker – gang på gang.

Filmen er designet for kino, for fellesskapet, for latterkoret som bare oppstår når mange mennesker ler sammen. Dette er ikke en komedie du ser alene med mobilen i fanget. Dette er filmhumor i sitt rette element.

Pamela Anderson, i rollen som Beth Davenport, er også en positiv overraskelse. Hun leverer et uventet solid bidrag, og fungerer som mer enn bare et nostalgisk navn på plakaten. Samspillet mellom henne og Neeson glitrer – og ikke på den klisjéfylte romantiske måten, men gjennom absurde situasjoner og strålende timing.

En film som ser ut som film

Et annet uventet høydepunkt er hvordan The Naked Gun faktisk ser ut. I en tid hvor mange komedier nærmest ser ut som billige TV-produksjoner med flatt lys og slapp komposisjon, skiller denne seg ut.

Filmen er visuelt imponerende – med nøye innrammede bilder, flotte oversiktsbilder fra Los Angeles, og god, nesten nostalgisk lyssetting. Det høres kanskje trivielt ut, men det gjør en stor forskjell. Her har man laget en komedie som føles som en «ordentlig film», og det gir vitserommet tyngde og troverdighet – som igjen gjør vitsene enda morsommere.

Gjenoppfinnelse med respekt for originalen

Sammenlignet med originalfilmene fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, er dette en langt mer selvbevisst og moderne versjon.

Leslie Nielsen var et komisk unikum – og regissørene David Zucker og Jerry Zucker skapte noe helt særegent i sin tid. Men 2025-utgaven vet at det ikke nytter å kopiere. I stedet for å forsøke å gjenskape stemningen fra de gamle filmene, kanaliserer The Naked Gun arven deres på en annen måte: ved å forstå essensen – at komedie skal være lekent, grenseløst og latterlig. Neeson er ingen ny Nielsen, og det skal han heller ikke være. Han er sin egen parodi, og det er nok.

Det gjør filmen fri. Den slipper å lene seg for tungt på henvisninger til gamle karakterer, og lar i stedet vitser og karakterer stå på egne bein. Frank Drebin Jr. kunne hett noe helt annet, men navnet er ikke poenget – det er galskapen som følger ham som betyr noe.

Frisk, frekk og overraskende

Med en spilletid på 1 time og 25 minutter, bruker filmen tiden sin godt. Den fyker avgårde uten dødpunkter, og mister aldri fokus. Den rekker å bygge opp en enkel, men effektiv plottstruktur og introdusere en sleip skurk i Danny Hustons parodi på tech-guruer – og levere et konstant dryss av vitser.

Joda, ikke alt treffer like godt. Noen vitser er kanskje litt for absurde for sitt eget beste, og enkelte referanser kan føles datert om noen år. Men det gjør ingenting. Dette er en film som vet hva den er: en latterbombe med høy treffprosent og stor kjærlighet til komediefaget.

Dette er rett og slett en av de morsomste kinofilmene på lenge. Den vekker minner fra da Airplane!, Hot Shots og Naked Gun var standarden – men den gjør det med moderne språk og egne ideer. Hvis dette er starten på en ny bølge av kinokomedier som tør å gå fullt inn i det absurde igjen, så sier vi: Ja takk, mer av dette.