Ari Aster har med Eddington laget en pandemi-thriller/satire som delte kritikerne etter verdenspremieren i Cannes.

CANNES: Flere mente han bevisst prøvde å lage en ubehagelig film som gravde seg dypt inn i et politisk minefelt i USA.

– Jeg er ikke så bevisst på å gjøre folk ukomfortable. Men med denne filmen prøver jeg å si noe om miljøet vi lever i – om polarisering og hvordan folk ikke klarer å sameksistere. Så det føles naturlig at den også kan provosere mange, forteller Aster når Cinema møter ham på en av filmbyens takterrasser.

Joaquin Phoenix spiller en småbysheriff. Pedro Pascal er ordføreren. Når koronapandemien slår inn tidlig i 2020 og sosiale medier går amok, viser det seg at de har to vidt forskjellige måter å håndtere krisen på.

Ari Aster regnes som en av de mest markante regissørene innen den moderne «arthouse horror»-bølgen, sammen med blant andre Robert Eggers og Jordan Peele.

Filmer som Hereditary, Midsommar og Beau is Afraid kombinerer ubehag, mørk satire og menneskelige karakterstudier – og har gjort Aster til en filmskaper mange vil jobbe med.

Han er også en profilert produsent, blant annet som sentral bakmann på Kristoffer Borglis Dream Scenario og nordmannens kommende storfilm The Drama med superstjernene Zendaya og Robert Pattinson.

– Kristoffer er fantastisk. Veldig morsom og smart. Jeg gleder meg til å vise verden The Drama, sier Aster.

– Vi deler ikke lenger samme virkelighet

Men tilbake til Eddington, som floppet nasjonalt etter premieren i USA 18. juli. 8. august er filmen klar for norske kinoer.

– Du fremstår som en stor fan av westernsjangeren i denne filmen. Hvorfor valgte du å ramme inn historien i den formen?

– Jeg elsker westernfilmer og tradisjonene i dem. Det handler ofte om å etablere nye systemer – lover mot lovløshet. Jeg føler vi befinner oss på en ny grense nå. Dette øyeblikket i historien er merkelig – ekstremt merkelig. Men det virker som at vi fort venner oss til det. Det blir bakgrunnsstøy.

– Hva tenker du?

– Med Eddington ville jeg rette oppmerksomheten mot det rare og teatralske i vår virkelighet – spesielt hvordan COVID ble iscenesatt: stå her, bruk maske, tro på dette. Filmen begynner med en karakter som setter foten ned – men ender likevel med å filme seg selv. Det sier mye om vår tid.

– Er filmen også en kommentar på hvordan vi lever i våre egne hoder og virkelighetsbobler?

– Absolutt. Vi deler ikke lenger samme virkelighet. Vi bærer med oss en tung historie, særlig i USA. Vi opplever verden gjennom gamle, skitne vinduer. Det er vanskelig å se det store bildet – vi ser bare vårt eget lille rom.

– Systemet spiser seg selv

– Hva mener du må til for at verden skal heles?

– Jeg føler meg, ærlig talt, maktesløs, som mange andre. De som styrer, tror ikke på framtiden. Jeg kjenner på mye fortvilelse. Men jeg tror vi må begynne å snakke sammen igjen – det er eneste vei framover. Akkurat nå er vi isolerte, drevet av frykt og paranoia. Det finnes ingen felles agenda lenger. Det må komme en ny idé. Systemet vi lever i nå spiser seg selv.

– Tror du at du som filmskaper kan bidra til forandring?

– Nei, jeg tror ikke jeg kan forandre noe. Men jeg håper det kan hjelpe noen å se verden reflektert slik jeg ser den. Jeg prøver bare å uttrykke hvordan USA føles – og det føles jævlig.

– Prøver ikke å dømme noen

– Hvordan jobbet du med å gi menneskelighet til de radikaliserte karakterene?

– Jeg prøver ikke å dømme dem. Hva hjelper det? Jeg er bare interessert. De fleste kommer med gode intensjoner, men blir fanget av mørke krefter som spiller på ønsket om å være en del av noe godt. Vi lever i et feedback-system der folk dras inn og ikke slipper ut.

– Hvordan har sosiale medier påvirket film og oppmerksomhet?

– Sosiale medier har endret hvordan folk forholder seg til film. Det mater oppmerksomheten, men devaluerer den også. Filmen er ikke lenger det sentrale mediet det var. Nå handler det om klipp og små glimt. Oppmerksomheten vår er brutt opp.

– Har du selv kjent på stresset fra sosiale medier?

– Selvfølgelig. Jeg håndterer det ved å skrive film. Det er min måte å kanalisere det på.

– Skrev manuset i 2020

– Ville Eddington sett annerledes ut om du lagde den i 2020?

– Jeg skrev faktisk manuset i 2020. Jeg laget Beau is Afraid rett etterpå, og jobbet med Eddington-manuset mens jeg klippet Beau. Så kom SAG-streiken. Vi håpet å slippe filmen før valget, men den føles kanskje enda mer relevant nå.

– Filmen sier noe om hvordan mange har mistet troen på sannheten. Hva tenker du?

– Propagandaens mål er ikke å overbevise deg om løgner, men å få deg til å slutte å tro på at sannhet finnes. Det er et enormt tap. Mange av dem som kunne hjelpe, har ingen interesse eller økonomisk insentiv til det. Vi er fanget i en statisk tilstand, mens alt beveger seg raskt. Slutten av filmen handler om dette – om byggingen av et datasenter.

– Film er i ferd med å bli nisje

– Hva tenker du om filmens fremtid – med alt som skjer digitalt og på plattformer?

– Filmen blir stadig mer nisje, og det er vondt for meg. Jeg håper det fortsatt finnes et Cannes om 20 år. Nå brukes 70mm og lignende for å gjøre kino til et event. Internett er i ferd med å bli en gammel form. AI er neste steg. Jeg håper å lage film resten av livet, men film er ikke lenger det dominerende språket.

– Eddington virker mer realistisk og lineær enn dine tidligere filmer. Var det bevisst?

– Jeg tenker ikke sånn. Jeg følger magefølelsen. Men ja, den er forankret i virkeligheten – samtidig som jeg vil vise hvor merkelig den er. Den virtuelle verdenen gjør virkeligheten kunstig.

– Er det andre sjangre du ønsker å utforske?

– Jeg elsker alle sjangre. Jeg vil gjerne lage en romantisk komedie. «Horror» har vært bra for meg fordi man kan gå steder man ikke kan i andre sjangre.

– Tåler ikke det som er falskt

– Dette er din andre film med Joaquin Phoenix. Hva ser du i ham?

– Han er ekstremt seriøs og utrolig menneskelig. Det er nesten for mye menneskelighet. Joaquin kan ikke gjøre noe som føles falskt – da stenger han ned. Det krever at scenene er levende, og det er utrolig stimulerende å jobbe med.