Ari Aster er tilbake, og han gjør det ikke med et klenodium for kinosalens hygge. Eddington er ikke laget for å behage. Den er ikke laget for å gi svar. Den er, tvert imot, laget for å skape uro.

PÅ KINO FRA 8. AUGUST: Med sin nye film plasserer Aster seg midt i de åpne sårene etter 2020 – konspirasjonsteorier, protester, polarisering – men uten å tilby trøst eller retning. Det er en bevisst provokasjon.

Det finnes ingen klare moralske linjer her. Ingen helter, ingen skurker. Bare mennesker som famler i mørket etter mening, og i prosessen drar verden med seg ned i kaos. Aster fremstår som like lite interessert i å konkludere som karakterene sine.

En moderne western i ruiner

Filmen er satt til den fiktive byen Eddington – et sted som føles som en kapsel av spenning, isolasjon og undertrykt raseri. I sentrum finner vi Joe Cross, spilt av Joaquin Phoenix med den slitte tyngden til en mann som har sett alt, men ikke klart å forstå noe av det. Han er sheriff, men det gir ham verken autoritet eller ro. Når samfunnsstrukturen begynner å rakne, trekkes han inn i et spill av paranoia og politisk opportunisme – ikke fordi han tror på noe, men fordi han ikke vet hva annet han skal gjøre.

At han ender opp som ordførerkandidat, føles mer som et desperat rop etter bekreftelse enn et kall til lederskap. I takt med at Joes handlinger blir mer absurde, blir også filmen mer grotesk – til tider på grensen til det komiske.

Karakterene som brikker i et spill av kaos

Aster maler et bredt galleri, men ingen får være trygge for satirens kniv. Dawn (spilt med frenetisk energi av Deirdre O’Connell) sprer brosjyrer fulle av konspirasjonsteorier som bensin på bålet, mens Louise – Joes kone – trekkes inn i en spiral av emosjonell forvirring etter et møte med en internettguru (Austin Butler i en marginal, men effektfull rolle). Selv ordføreren, tolket av Pedro Pascal, er mer en karikatur av politisk desperasjon enn et realistisk menneske.

Alle disse figurene bidrar til filmens hovedpoeng: Når spillereglene endres, avsløres hvor lite solide vi egentlig er. Når trygghet forsvinner, blir selv de mest fornuftige fanget i irrasjonalitet.

Visuell presisjon i narrativt kaos

På et teknisk nivå er Eddington en nytelse – eller kanskje en ubehagelig fryd. Darius Khondjis kameraarbeid gir oss bilder som både forfører og forstyrrer, lyssetting som trekker oss inn i en verden som føles ekte, men vrang. Redigeringen, styrt av Lucian Johnston, holder et konstant urolig tempo, som om alt kan eksplodere når som helst.

Det er ingen tvil om at Aster har total kontroll – over tonen, over stemningen – selv om denne tonen er laget for å være ubehagelig. Joaquin Phoenix er filmens urokkelige midtpunkt. Han bærer rollen som en mann i oppløsning med en intensitet som minner om hans tidligere arbeid, men her med en mer absurd, nesten nihilistisk undertone.

En film som nekter deg trygghet

Det er mye å beundre her, men også mye å bli frustrert over. Aster gir oss ikke en sammenhengende fortelling, men en serie kollisjoner. Det er satire, men så mørk at latteren ofte setter seg fast i halsen. Det er samfunnskritikk, men uten håp. Når rulleteksten ruller, sitter man igjen med uro – og kanskje en dose irritasjon.

For Eddington er ikke laget for å gi deg en klem. Den er laget for å være en granatsplint i huden. En påminnelse om at vi fortsatt ikke har bearbeidet alt som skjedde, og at vi kanskje aldri vil klare det.

Eddington er en visuell kraftprestasjon og en kompromissløs skildring av sosialt forfall. Den er fascinerende, grotesk og ubehagelig – men også kald og krevende. En film som vil bli diskutert lenge, men neppe elsket av alle.