Hypen var enorm. Presset var skyhøyt. Likevel leverer «Weapons» – og vel så det. Zach Creggers nye skrekkfilm er en mørk, nervepirrende og fullstendig uforutsigbar opplevelse som setter seg i kroppen. Hvis du tror du vet hvor dette går? Glem det.

PÅ KINO FRA 8. AUGUST: Zach Cregger kom som lyn fra klar himmel med Barbarian i 2022 – en film som gjorde det alle gode grøssere gjør: overrasket oss. Ingen hadde forventet at en komiker skulle lage en av tiårets mest omtalte skrekkfilmer.

Når han nå følger opp med Weapons, var fallhøyden enorm. Etter en intens budkrig om manuset (selveste Jordan Peele ble så frustrert over å tape at han sparket sitt eget management), var forventningene skrudd til maks før et eneste bilde var skutt. Kunne Cregger unngå den klassiske «andrefilm-fellen»?

Svaret er et rungende ja. Weapons er ikke bare en verdig oppfølger – den er større, mørkere og mer ambisiøs enn Barbarian. Og med denne filmen tar Cregger plass i samme divisjon som Jordan Peele, Ari Aster og Robert Eggers.

Et mareritt i småbyidyllen

Maybrook er en amerikansk småby der livet går sin vante gang – helt til en natt der alt forandrer seg. 17 barn fra samme klasse står opp nøyaktig klokken 02:17, forlater hjemmene sine og forsvinner ut i mørket. Ingen vet hvorfor. Ingen vet hvor de er.

Bare én gutt blir igjen: Alex (Cary Christopher). Resten er sporløst borte. Politiet står maktesløse. Foreldre fortviler. Og læreren deres, Justine (Julia Garner), havner i sentrum av mistanken.

Hvorfor skjedde dette? Hvem står bak? Og hvorfor ble Alex igjen? Spørsmålene henger i luften som en giftig tåke.

Magnolia møter Midsommar

Cregger låner et grep vi sjelden ser i horror: den store ensemblefortellingen. Som i Paul Thomas Andersons Magnolia følger vi seks ulike perspektiver – Justine, politimannen og ekskjæresten Paul (Alden Ehrenreich), den desperate faren Archer (Josh Brolin), skolelederen Marcus (Benedict Wong), den lokale junkien Anthony (Austin Abrams) og Alex, gutten som ble igjen.

Historiene veves inn i hverandre, krysses på uventede punkter – og gradvis ser vi et større bilde. Denne strukturen gjør at filmen aldri blir forutsigbar. Akkurat når du tror du vet hva som skjer, bytter Cregger spor.

Dette grepet minner om hvordan Jordan Peele i Us eller Ari Aster i Hereditary gradvis avdekker en ondskap som er både konkret og metaforisk. Men der Peele leker med sosial satire og Aster med eksistensiell tragedie, er Cregger mer interessert i ren, destillerte uhygge – ispedd mørk humor.

Når marerittet er vakkert

En av Weapons’ største styrker er stemningen. Dette er ikke en film som pøser på med billige skvettescener. Den går for en annen type frykt – den krypende, langsomme uroen.

Fotoarbeidet er glitrende. Småbyen Maybrook ser ut som noe fra et postkort om dagen, men blir et helvete om natten.

Uten å røpe for mye: Mange skrekkfilmer dør i siste akt. Weapons gjør det motsatte. Den eksploderer. Ting tar en retning du ikke kunne sett for deg – og den tør å bli absurd, på en måte som minner om Barbarian.

Det er elementer her som gir assosiasjoner til The Mist (Frank Darabont) i sin brutale, håpløse tone, men også til Mother! (Darren Aronofsky) i hvor kompromissløs og surrealistisk den tør å bli mot slutten.

Dette er Cregger som tar sjanser – og lykkes.

Fra briljant til hjerteskjærende

Julia Garner gjør filmens mest komplekse rolle. Hun spiller Justine med en blanding av styrke og desperasjon som gjør at du aldri helt vet hva du skal tro om henne.

Josh Brolin er intens som faren Archer, en mann som har mistet alt – men nekter å gi opp håpet. Og unge Cary Christopher? Han leverer en barneskuespillerprestasjon som står igjen som en av årets sterkeste, uansett sjanger.

Austin Abrams gir oss noen øyeblikk med galgenhumor, akkurat nok til at vi får trekke pusten. Og Benedict Wong er som alltid solid – selv om vi skulle ønske han hadde fått mer å gjøre.

Redefinerer sjangeren

Weapons føyer seg inn i rekken av nyere skrekkfilmer som har redefinert sjangeren – sammen med Get Out, Hereditary og Barbarian. Den viser at horror ikke trenger å være billig underholdning, men kan være kunstnerisk, kompleks og samtidig råspennende.

Der Get Out brukte sosial satire, Hereditary brukte familiedrama og The Witch brukte religiøs paranoia, velger Cregger en miks: småbyidyllen som råtner innenfra. Det er like mye en film om kollektiv frykt som om individuell skyld.

Weapons er en triumf. En nervepirrende, uforutsigbar og visuelt slående film som beviser at Zach Cregger er her for å bli. Han er ikke bare en av de mest spennende nye stemmene innen skrekkfilm – han er en av de mest spennende regissørene i Hollywood, punktum.