Hva er egentlig kjærlighet verdt i en tid der vi sveiper gjennom potensielle partnere som om vi shopper på nett? Det spørsmålet stiller Celine Song i sin andre spillefilm, Materialists.

PÅ KINO FRA 15. AUGUST: Regissøren som trollbandt kritikere med Past Lives, vender nå blikket mot det moderne kjærlighetsmarkedet – et marked der følelser stadig mer ser ut til å bli redusert til en transaksjon.

Datingapper har gjort det enklere å finne noen, men samtidig vanskeligere å finne den rette. Når valgmulighetene er uendelige, blir vi kresne – kanskje for kresne. Det er nettopp dette Materialists utforsker, med en miks av romantisk drama og satire over vår tid.

Lucy – dronningen av match-making

Filmens hovedperson Lucy (Dakota Johnson) har gjort romantikk til business. Hun er en eksklusiv matchmaker i New Yorks elitesirkel, og hun har perfeksjonert kunsten å sette sammen par basert på logikk og en egenutviklet formel. Kjærlighet? Det er en bonus. For Lucy er ekteskap først og fremst en kontrakt, en investering med klare vilkår.

Men alt endres når hun møter Harry (Pedro Pascal) i et bryllup. Han er alt kundene hennes drømmer om: rik, vellykket, veltrent, og – ifølge Lucy – perfekt. Likevel er det noe som mangler. Når hun i tillegg trekkes mot ekskjæresten John (Chris Evans), en blakk skuespiller med null økonomisk sikkerhet, står Lucy overfor et dilemma som rokker ved hele hennes verdenssyn.

Et speilbilde av vår tid

Dette er mer enn en kjærlighetstrekant. Song bruker historien til å stille spørsmål ved hva vi egentlig ønsker oss i et forhold – og hva vi er villige til å ofre for status, trygghet og «det perfekte liv». Er ekte kjærlighet i ferd med å drukne i kravlister og Excel-ark?

Filmen føles autentisk. Dialogene er skarpe, situasjonene gjenkjennelige, og Song unngår å dyppe alt i sukkersøt romantikk. Her finnes ingen overdreven melodrama, men et mer nøkternt og realistisk bilde av kjærlighetens harde kår i en tid der vi tror vi kan beregne lykke som en matematisk ligning.

Evans stjeler showet

Skuespillerprestasjonene er solide over hele linja, men én skiller seg ut: Chris Evans. Han leverer en jordnær og sårbar rolle som den karismatiske eksen John, en rolle langt unna hans velkjente actionhelte-image. Dakota Johnson er som alltid trygg i rollen, men hun overrasker ikke, mens Pedro Pascal gir Harry akkurat den tiltrekkende overflaten og mystikken rollen krever.

Visuelt er Materialists en fryd. Fotograf Shabier Kirchner gir New York en glød som både er luksuriøs og ensom – en perfekt refleksjon av karakterenes liv. Daniel Pembertons musikk underbygger filmens bittersøte tone.

Til tross for alt det positive, klarer ikke Materialists å unngå alle klisjeer. Historien lover å bryte med sjangerens regler, men ender til tider opp med å lene seg på velkjente romantiske troper. Dessuten kunne tempoet vært strammere – enkelte scener trekker ut uten å tilføre særlig dybde.

Materialists er en skarp, stilfull og tidvis rørende film som stiller de riktige spørsmålene om kjærlighet i en overfladisk tidsalder. Den er ikke revolusjonerende, men den er relevant, underholdende og mer tankevekkende enn de fleste moderne romcoms.