Hvis norsk politikk er en evig runddans av tåkeprat og tomme pressekonferanser, er Ingen kommentar lydsporet.

PÅ KINO FRA 22. AUGUST: Filmen er en god latter på maktens bekostning – men også et bevis på at vi nordmenn fortsatt er mer forsiktige enn både britene og amerikanerne når vi skal sparke oppover.

Ingen kommentar er en frisk, men ujevn skildring av maktens skyggesider. Filmen våger å spidde politikernes dobbeltmoral og journalistenes medløperi, men gjør det med en litt mer forsiktig tone enn de virkelig bitende internasjonale forbildene.

Filmens styrke er skuespillerne ledet Laila Goody, Anders Baasmo og Pia Tjelta som henholdsvis statsminister Alma Solvik, aksjespekulerende ektemann Sondre Bortnes og den skandaliserte og korrupsjonstiltalte spin-doktor Karianne Moen. De er rett og slett en fornøyelse å oppleve på det store lerretet. Petter Næss leverer solid regi, men manuset til Ståle Stein Berg er noe ujevnt og jeg savner mer politisk brodd i et manus som har trykk på det komiske.

LES OGSÅ: Politisk satire på film: Når komedien tar makta på alvor

Når makten gjemmer seg bak tausheten

Man merker at Næss har ønsket å blande lett absurd humor med sylskarpt samfunnsbitt. Enkelte scener treffer blink: de stille rommene hvor politikerne vrir seg unna ubehagelige spørsmål, eller rådgiverne som febrilsk forsøker å «dreie narrativet» mens skandalene hoper seg opp. Filmen har mye gjenkjennelig satire for et norsk publikum – vi kjenner igjen både språkbruken, de halvslappe unnskyldningene og den evige «ingen kommentar»-strategien.

Samtidig er ikke alt like vellykket. Enkelte karakterer føles karikerte uten å tilføre dybde, og filmens rytme mister tidvis tempoet som trengs for at satiren virkelig skal svi. Her merker man en viss tilbakeholdenhet – som om filmskaperne nøler med å gå helt inn i det brutale.

En viktig, men ikke nådeløs satire

Sammenlignet med britiske satirer som The Thick of It eller In the Loop, mangler Ingen kommentar den rasende dialogmaskinen og det nådeløse kyniske trykket.

Den britiske tradisjonen mestrer ofte kunsten å la språket være våpenet – der hver replikk kan skjære dypere enn en kniv. Amerikanerne, på sin side, leverer ofte satire i større, mer polerte produksjoner som Veep, hvor tempoet og absurditeten er skrudd opp til det ekstreme, men samtidig har et kommersielt glatt preg.

Ingen kommentar havner et sted midt imellom. Den er mer subtil enn amerikanerne, men mindre kompromissløs enn britene. Det gjør at filmen ikke helt setter standarden internasjonalt, men likevel føles viktig og underholdende i norsk sammenheng.

Ingen kommentar er likevel en modig norsk satsing på politisk satire som leverer flere gode øyeblikk og har en tydelig brodd, men som ikke helt klarer å holde trykket oppe hele veien. En film som både får oss til å le og til å sukke gjenkjennende – og det er i seg selv en prestasjon.