Paolo Genovese har allerede et rykte på seg for å kombinere lett underholdning med originale grep. I Perfekte fremmede lot han mobiltelefoner avsløre hemmeligheter over et middagsselskap, og nå tar han oss med inn i selve hodet til to mennesker som forelsker seg.

PÅ KINO FRA 22. AUGUST: I Kjærlighetens mange stemmer møter vi Piero (Edoardo Leo) og Lara (Pilar Fogliati), to tilsynelatende vanlige mennesker, som på overflaten fremstår som klassiske figurer i en romantisk komedie. Men filmen åpner døren til det usynlige universet som utspiller seg i hodene deres – der stemmer, følelser og indre dialoger krangler, ler og manøvrerer dem gjennom liv og kjærlighet.

Resultatet er en leken romcom der hjerte og hjerne bokstavelig talt kjemper om plassen.

Skuespillerprestasjoner og kjemi

Filmens største styrke er samspillet mellom Edoardo Leo og Pilar Fogliati. Begge har en naturlig tilstedeværelse, og de balanserer fint mellom komedie og sårbarhet. Man tror på dem både som selvstendige karakterer og som et par som langsomt finner hverandre. Fogliati har en letthet og sjarm som gjør at man umiddelbart heier på Lara, mens Leo tilfører en lunhet som gjør Piero til en sympatisk og realistisk figur.

De som virkelig tilfører filmens særpreg, er imidlertid birollene – stemmene som bor i karakterenes indre. Her får vi en parade av morsomme, karikerte, men samtidig gjenkjennelige personlighetstrekk: frykten som alltid advarer, selvtilliten som overspiller, sentimentaliteten som blir litt for klissete. Dette er både underholdende og smart.

Tilfeldige møter og små misforståelser

Fortellingen følger mange av de vanlige stasjonene i en romantisk komedie: tilfeldige møter, små misforståelser, spenning om de finner sammen eller ikke. Men Genovese gir det et friskt løft ved å la oss se alle de små “rådene” og konfliktene som utspiller seg inne i hodene til karakterene.

Dette filmatiske grepet er originalt. Visuelt er det løst med stilrene scener som markerer skillet mellom “det indre” og “det ytre”, uten at det blir forvirrende. Filmen holder et godt tempo, med kvikk klipping og et toneleie som sjelden tipper over i det oversentimentale.

Likevel er det verdt å merke seg at historien i bunn og grunn er ganske enkel. Selv om konseptet med de indre stemmene er spennende, utnyttes det ikke alltid til fulle. Man kunne ønsket at filmen gikk dypere i psykologien – for eksempel i hvordan indre konflikter faktisk former relasjoner. Flere scener lander i det trygge og forutsigbare, snarere enn å utfordre.

Gjenkjennelig

På sitt beste setter Kjærlighetens mange stemmer fokus på noe gjenkjennelig for alle: hvor ofte vi saboterer oss selv med tvil, frykt eller overdreven selvkritikk. Det gir filmen en tematisk relevans som gjør at den blir mer enn bare en lettbeint romcom. Samtidig velger Genovese å legge lista lavt – han vil først og fremst underholde, ikke gi en psykologisk studie.

Det betyr at filmen aldri blir så tankevekkende som den kunne ha vært. Den er morsom, varm og lett å like, men etterlater ikke de dype sporene man kunne håpet på.

Likevel er det grenser for hvor langt ideen trekkes. Når rulleteksten går, sitter man igjen med et smil – men kanskje ikke med noen varig refleksjon.