Joachim Trier har med Affeksjonsverdi laget sin kanskje mest ambisiøse film til nå – og samtidig sin mest intime.

PÅ KINO FRA 12. SEPTEMBER: Sammen med sin faste manuspartner Eskil Vogt skaper han et drama som tar for seg kunstens pris, familiens skjørhet og minnets forvrengende kraft. Resultatet er en film som både er gjennomtenkt ned til hver detalj og samtidig slår ut i en følelsesmessig råhet som gjør at den treffer med full kraft.

Fra Oslo-trilogien til familieoppgjør

Etter Reprise, Oslo, 31. august og Verdens verste menneske har Trier etablert seg som en filmskaper som alltid vender tilbake til Oslo – ikke bare som fysisk rom, men som mental tilstand.

Affeksjonsverdi bryter opp denne geografien, men i sitt vesen føles den som en naturlig forlengelse av Oslo-trilogien: Her er den samme besettelsen av hvordan mennesker formes av minner, av brustne relasjoner, av det man ikke fikk sagt. Der de tidligere filmene skildret unge mennesker i eksistensiell krise, handler Affeksjonsverdi om hvordan disse krisene vokser videre inn i voksenlivet – og hvordan de forplanter seg mellom generasjoner.

Historien kretser rundt Gustav (Stellan Skarsgård), en aldrende filmskaper som vil gjenskape sitt eget liv i et selvbiografisk filmprosjekt, og datteren Nora (Renate Reinsve), en suksessrik skuespillerinne som vegrer seg for å bli en brikke i farens kunstneriske eksorsisme. Familien samles i barndomshjemmet, hvor fortidens spøkelser brer seg inn i nåtiden. Her oppstår et psykologisk drama som peker rett tilbake til Triers interesse for hvordan virkelighet og fortelling stadig flyter over i hverandre.

Et manus fullt av lag – og skuespill i verdensklasse

Manuset, signert Trier og Vogt, er mesterlig i sin struktur: stramt, men aldri kvelende; litterært i sine referanser, men aldri påtatt. De mange lagene – mellom teater og film, minner og nåtid, farens fortelling og døtrenes egne stemmer – bygger seg opp til et mosaikk av opplevelser som er like emosjonelt som intellektuelt tilfredsstillende. Vogts presise replikkunst gir skuespillerne replikker som både er konkrete og åpne, og Trier iscenesetter dem med en ro som lar ansikter, stillheter og blikk bære dramaet.

Renate Reinsve befester her sin posisjon som en av Europas mest interessante skuespillere. Hun balanserer sårbarhet og stolthet, sceneskrekk og kontroll, med en intensitet som minner om Liv Ullmanns største øyeblikk. Hennes tolkning av Nora er filmens nerve, og gir publikum et følelsesmessig ankerpunkt midt i farens selvopptatte prosjekt. Stellan Skarsgård leverer på sin side et av sine sterkeste rollevalg på lenge: Gustav er både dominerende og tragisk, en mann som har ofret familien for kunsten – og som nå, for sent, prøver å bruke kunsten til å reparere det han ødela.

Samspillet mellom Reinsve og Skarsgård er elektrisk – konfrontasjonene deres gnistrer, men også stillhetene mellom dem er ladet. I tillegg gjør Elle Fanning som den alternative skuespillerinnen faren vurderer til prosjektet, en elegant og subtil rolle som setter ytterligere press på Noras identitet.

Speilet som peker tilbake på Trier

Det er lett å se Affeksjonsverdi som Triers mest «bergmanske» film. Men snarere enn å bli stående som en hyllest eller en imitasjon, er dette et verk som finner sin egen stemme. Trier låner ikke Bergmans autoritet – han bruker den som et springbrett til å si noe nytt om hva det betyr å være menneske, barn, forelder, kunstner.

Alle Triers filmer bærer preg av en sterk selvbevissthet – de vet at de er fortellinger, og inviterer oss inn i dette spillet.

Affeksjonsverdi kan leses som hans mest selvrefleksive verk hittil. Ikke fordi Gustav er et portrett av Trier selv – den parallellen er for enkel – men fordi filmen stiller spørsmål som tydelig opptar regissøren: Hva skjer når kunsten blir viktigere enn livet? Hvor går grensen mellom det å skape og det å bruke? Og hva er prisen for å gjøre andres smerte til kunst?

Slik sett er Affeksjonsverdi ikke bare et drama om en fiktiv filmskaper, men også en slags indirekte selvransakelse fra Trier selv.

Etter suksessen med Verdens verste menneske kunne han valgt en tryggere vei. I stedet har han laget en film som både utfordrer publikum og risikerer å fremstå pretensiøs. At den aldri faller i den fellen, men i stedet løftes til en av de mest gripende norske filmene på mange år, sier alt om hvor Joachim Trier befinner seg som kunstner: på høyden, og stadig villig til å se seg selv i speilet.