Det er ikke spøkelser som skremmer i «The Life of Chuck», men minnene vi bærer med oss. Flanagan serverer en uventet og vakker påminnelse om hvorfor vi lever.

KINOPREMIERE 29.AUGUST: Mike Flanagan har for lengst befestet sin posisjon som en av vår tids mest markante stemmer innen moderne skrekk. Med serier som The Haunting of Hill House og Midnight Mass har han vist en unik evne til å kombinere klassisk grøss med eksistensielle spørsmål.

Med The Life of Chuck tar han et markant skritt i en annen retning. Dette er en spøkelseshistorie – men spøkelsene er ikke skremmende ånder. De er minnene vi bærer med oss, de usynlige kreftene som lyser opp livene våre, og som følger oss til vårt siste åndedrag.

Basert på Stephen Kings novelle med samme navn, er filmen både en hyllest til livets skjønnhet og en påminnelse om det uunngåelige: døden. Spørsmålet Flanagan stiller er enkelt, men altomfattende: Hva er et menneskeliv egentlig verdt, når alt vi er, en dag forsvinner?

En annerledes apokalypse

Filmens struktur er trofast mot Kings historie og er delt i tre akter, men på uvanlig vis starter vi med den siste. Vi kastes rett inn i et univers på randen av kollaps: naturkatastrofer herjer, internett bryter sammen, og det kollektive panikknivået stiger. Her møter vi læreren spilt av Chiwetel Ejiofor – i sin beste rolle på mange år. Han forsøker desperat å opprettholde en slags normalitet i undervisningen mens verden faller fra hverandre.

Usikkerheten driver ham tilbake til ekskona, spilt av Karen Gillan. Mellom dem oppstår en skjør, men ekte gjenforening, som minner oss om hvor dypt behovet for menneskelig nærhet sitter, særlig når alt annet virker håpløst.

I bakgrunnen ligger Newton Brothers’ musikk og svever som et stille løfte. Den eteriske melodien balanserer frykten med en uventet følelse av ro – som om musikken selv forbereder både karakterene og oss som publikum på å møte slutten med verdighet.

Hvem er Chuck?

Midt i apokalypsen begynner det å dukke opp reklamer og plakater som feirer livet til en viss Charles «Chuck» Krantz. Hvem er han, og hvorfor blir hans liv vevd inn i verdens undergang? Spørsmålet driver handlingen fremover, og Flanagan avslører gradvis svarene gjennom en emosjonell reise som strekker seg fra barndom til død.

Nick Offerman fungerer som fortellerstemme, og Walt Whitmans dikt Song of Myself knytter filmens fragmenter sammen til en helhet. Livet fremstilles som et kaleidoskop av øyeblikk: kjærlighet, sorg, humor, dans, vennskap og tap. Flanagan minner oss på at det ikke bare er de store hendelsene som teller, men summen av alt vi er – også de små, tilsynelatende ubetydelige øyeblikkene.

Minner som spøkelser

Andre akt utdyper denne ideen. Ikke alle frøene i livet vårt spirer, men selv de som aldri vokser, forblir en del av oss. Flanagan illustrerer dette gjennom korte glimt og minner som dukker opp på lerretet – noen ganger vage og fragmenterte, akkurat som minner kan være. Dette grep føles både poetisk og dypt menneskelig, og gir filmen en melankolsk, men håpefull tone.

Tom Hiddleston bærer mye av denne tyngden som den voksne Chuck. Hans spill er lavmælt, sårbart og fullt av en stille mystikk som vokser på publikum jo lenger inn i filmen vi kommer. Unge Benjamin Pajak er et lite funn – hans dansescene er så full av livsglede at den nesten stjeler hele filmen. Jacob Tremblay får lite tid på lerretet, men leverer en replikklinje i finalen som setter seg i ryggmargen.

Ensemblet rundt dem er like sterkt. Kate Siegel – Flanagans faste samarbeidspartner – tilfører etterlengtet humor. Matthew Lillard, Carl Lumbly og David Dastmalchian leverer små, men minneverdige øyeblikk. Den eneste som ikke treffer helt, er Mark Hamill. Hans tolkning av en sentral rolle blir for tung og teatralsk, og mister dermed noe av den emosjonelle effekten i et nøkkelmoment.

En film som feirer mennesket

Det som gjør The Life of Chuck spesiell, er ikke de overnaturlige elementene, men det universelt menneskelige. Flanagan forteller med en oppriktighet som noen vil kalle sentimental, mens andre vil oppleve som dypt rørende. Filmen sier: Vi er alle universer fulle av lys, minner, drømmer og følelser – og vi fortjener å feire det, selv i visshet om at døden en dag vil lukke alt.

Når rulleteksten går, sitter man igjen med en følelse av å ha sett noe mer enn en film. Dette er et verk som ber oss om å stoppe opp, puste, og minne oss selv på å leve – ikke bare eksistere.

The Life of Chuck er ingen typisk Flanagan-film. Den er ikke laget for å skremme deg, men for å røre deg. Og det gjør den – til tider med full kraft. Noen vil kanskje synes filmen blir for sentimental. Likevel står Flanagan igjen med et av sine mest ambisiøse og ærlige prosjekter.