Franchisen som startet med James Wans intense skrekkfilmer ender med en mer forutsigbar, følelsesdrevet avskjed. Fansen får tålelig valuta for pengene – men lite nytt å frykte.

PÅ KINO FRA 5. SEPTEMBER: Etter tolv år og tre hovedfilmer er det slutt: The Conjuring: The Last Rites markerer farvel til Ed og Lorraine Warren. Patrick Wilson og Vera Farmiga er fortsatt like solide som demonjegerparet, men dessverre klarer ikke filmen å mane frem hverken den frykten eller friskheten som gjorde James Wans første filmer til moderne skrekkklassikere.

Michael Chaves, som allerede har regissert flere deler i det utvidede Conjuring-universet, får æren av å avslutte sagaen. Han gjør sitt beste, og resultatet er utvilsomt hans mest vellykkede film til nå. Enkelte scener – blant annet en intens prolog og en nervepirrende kjellersekvens – viser at han kan bygge spenning. Men når skrekken først skal slå inn, blir det ofte forutsigbart: høye lyder, mørke ganger, og datagenererte demoner som sjelden føles virkelig truende.

Historien prøver å gi oss både et skrekkdrama og et familieportrett. Filmen setter større fokus på datteren Judy, denne gang spilt av Mia Tomlinson, som arver morens evner. Hennes relasjon til foreldrene er filmens sterkeste kort, og gir en emosjonell tyngde som gjør avskjeden litt mer betydningsfull. Samtidig bruker filmen altfor lang tid på å introdusere nye karakterer og et gammelt demon-speil, noe som gir en oppblåst og ujevn fortelling.

Ja, det er nostalgisk å se gamle bikarakterer dukke opp, og Wilson og Farmiga bærer fortsatt hele serien på sine skuldre. Men helheten er for trygg, for velkjent – en slags «greatest hits»-pakke som minner oss på hvor mye mer elegant og genuint skremmende Wan var i sine to første filmer.

The Conjuring: The Last Rites er dermed en verdig, men ujevn avskjed. Fansen får et siste møte med karakterene de elsker, men selve filmen er langt fra uunnværlig. Den er en litt for trygg og skrekkmessig middelmådig oppblåst finale.