Bård Breien går inn i sitt eget livs mørkeste rom med «I kjærlighetens navn». Serien løftes av sterke skuespillerprestasjoner og et manus som balanserer humor og smerte. Resultatet er en av de mest modige og vellykkede norske dramaseriene på lenge.

PRIME VIDEO: Bård Breien er kjent som filmskaperen som har gitt oss historier om outsidere og mennesker i randsonen.

Med filmer som Kunsten å tenke negativt, Detektiv Downs og Team Havnaa har han vist evnen til å kombinere satire, alvor og menneskelighet. Med serien «I kjærlighetens navn» går han lenger enn noen gang tidligere – denne gangen er det hans egen families historie som står i sentrum. Resultatet er en modig, dypt personlig og uvanlig sterk serie som evner å være både sår, morsom og universelt gjenkjennelig.

Et familiedrama forankret i virkeligheten

Handlingen følger familien Bang gjennom tre tiår – fra 1960- og 70-tallets humorblader og pornomagasiner, via VHS-gullrushet på 80-tallet, til telefonsex på 90-tallet.

I sentrum står Lars Bang, en rastløs gründerfigur som lever uten frykt for fordømmelse, og hans kone Anne-Lise, en kvinne fanget mellom kjærlighet og underkastelse, lojalitet og oppgjør. Samtidig ser vi barna vokse opp i skyggen av familiens hemmelighet – en hemmelighet som former deres identitet og forhold til både verden og seg selv.

Dette er ikke bare underholdning, men en historie Breien selv har levd. Som barn oppdaget han at farens navn sto på pornobladene han smugkikket i, en hemmelighet som ble en byrde han bar i mange år. Det er dette stoffet serien er spunnet av: skammen, fascinasjonen, kjærligheten og løgnen.

Skuespillerne som bærer historien

Serien er gjennomsyret av sterke skuespillerprestasjoner, og det er ensemblet som gir fortellingen sin fulle tyngde. Trond Espen Seim er glimrende som Lars Bang. Han spiller en mann som både er driftig og destruktiv, en som forfører med sin energi samtidig som han river ned alt rundt seg. Seim finner en balanse mellom karisma og kynisme som gjør karakteren til både en skikkelse man avskyr og ikke kan slippe taket i.

Maria Bonnevie leverer en av sine mest nyanserte prestasjoner på lenge som Anne-Lise, moren som forsøker å holde familien samlet. Hun gir figuren styrke, verdighet og en stille desperasjon som gjør henne til seriens emosjonelle kjerne. Jakob Oftebro gjør inntrykk som storebroren Bjørnar, en rolle preget av ansvarsfølelse og indre kamp. Han gir karakteren en stillferdig kraft som står i kontrast til farens høylytte energi, mens Jonas Hoff Oftebro har rollen som Balder, Bård Breiens alter ego. Han skildrer en oppvekst preget av skyld og hemmeligheter med sårbarhet og presisjon, og gir et troverdig portrett av en ung mann som famler etter et sted å høre til.

Sammen skaper de et levende, komplekst bilde av en familie som både brytes ned og bindes sammen av hemmeligheten de deler.

Visuell og estetisk

Breien regisserer med en sikker hånd. Serien er visuelt distinkt, badet i duse, falmede farger som minner om et fotoalbum gulnet av tid og sigarettrøyk. Estetikken understreker følelsen av minner og skjulte sannheter.

Manuset, utviklet sammen med Erlend Loe, bærer preg av den lange modningstiden. Breien har hatt denne historien på skrivebordet i over 20 år, og når den nå endelig får liv, føles den både personlig og allmenngyldig. Loe tilfører et ironisk, absurd blikk som løfter alvoret uten å bagatellisere det. Resultatet er et manus som balanserer humor og smerte, intimitet og samfunnssatire på forbilledlig vis.

En historie om kjærlighet og løgn

Det mest fascinerende med «I kjærlighetens navn» er hvordan den makter å vise kjærligheten som finnes selv i en familie preget av løgn og svik. Serien skildrer hvordan hemmeligheter kan binde mennesker tettere sammen – men også rive dem fra hverandre.

Dette er ikke bare Breiens historie, men en fortelling som sier noe om hva det gjør med barn å vokse opp med skam og hemmelighold, og hvordan kjærlighet kan eksistere parallelt med destruktive krefter.

«I kjærlighetens navn» er et sterkt, personlig og visuelt vakkert familiedrama. Det løftes av enestående skuespillerprestasjoner, en regi som balanserer det intime og det universelle, og et manus som aldri mister hverken nerve eller humor. Bård Breien har laget en serie som både konfronterer fortiden og gir oss en ny type norsk TV-drama – modig, ubehagelig og dypt menneskelig.