For Bård Breien har barndommens hemmeligheter formet ham som filmskaper. I Prime Video-serien I kjærlighetens navn forteller han historien om sin egen familie. Det er en fortelling om porno, løgner og kjærlighet.

Bård Breien er kjent for sine portretter av outsidere – mennesker som står utenfor det etablerte. Det kjennetegner filmer som Kunsten å tenke negativt, Detektektiv Downs og Team Havnaa. Nå gjør han et dypdykk inn i eget liv og oppvekst.

København, 1975

Lars Bang bærer på en drøm. På hotellrommet i København ruller han sammen skjortene, dytter passet ned i innerlomma og sier at han skal «ut et lite ærend». Egentlig skal han møte folk i den danske pornobransjen. Bare et par gater unna sitter kona, Anne-Lise, med en gruppe unge kvinner som roper slagord mot nettopp det han står for. Hun kjenner at de taler til henne, til hennes tvil, til alt hun forsøker å overse.

Det er en scene fra TV-serien I kjærlighetens navn. Men det kunne like gjerne vært virkelighet. For filmskaper Bård Breien er det nettopp det: et speilbilde av en barndom preget av hemmeligheter, av et hjem bygget på porno, men også på kjærlighet.

Hvordan dramatiserer man sin egen families historie uten å trå over grensene for hva som er etisk forsvarlig. I kjærligheten navn er basert på eget liv.

Barnet med hemmeligheten

På gutterommet i Oslo blar en ung Bård i en bunke blader han ikke helt burde hatt. Fargerike omslag, nakne kropper, smuglesing og fnising. Så peker kompisen hans på kolofonen.
– «Men … det er jo faren din som har gitt ut dette?»

Alt snur. Hjertet dunker. Det som skulle være en spennende lek, blir en byrde.
– Jeg husker frykten. Tenk om kompisen sa det til noen? Tenk om læreren fikk vite det? Eller jentene i klassen? Det var en hemmelighet som fulgte meg i mange år, forteller Breien i dag.

Han lærte raskt å holde munn. Noen få kompiser skjønte hva familien levde av, men de skjønte også at det var noe man ikke snakket om. Først da avisene trykket farens navn på førstesidene, føltes det som om hele verden visste det.

I kjærlighetens navn følger familien Bang gjennom tre tiår. Fra vitseblader og «mannfolk»-magasiner på 60- og 70-tallet, via VHS-gullrushet på 80-tallet, til telefonsex på 90-tallet. Serien åpner i nåtid, i en dåpsfeiring der gamle hemmeligheter siver ut.

Skuespillerne bærer historien fram: Trond Espen Seim som den karismatiske, men selvsentrerte Lars Bang. Maria Bonnevie som moren Anne-Lise, en kvinne fanget mellom styrke og underkastelse. Jakob Oftebro som Bjørnar, storebroren som bærer familiens byrder og, mens Jonas Hoff Oftebro har rollen som Bård Breiens alter ego Balder.

Visuelt er serien badet i duse, utvaskede farger, som et fotoalbum gulnet av tid og sigarettrøyk.

Mor og far

Hjemme var kontrastene like tydelige som i København-scenen. Moren, varm, kulturell og omsorgsfull, tok med barna til Italia, til kunstmuseer og bøker. Faren, uredd og rastløs, kastet seg ut i stadig nye prosjekter. Han startet forlag, lanserte blader, kjøpte hus som var litt for store, og levde uten frykt for fordømmelse.

– Han var driftig, men også konfronterende. Han hatet alt som luktet moral og god smak. Mutter’n var motsatt – mer sosialt klok, mer omsorgsfull. Jeg har lært mye av begge, sier Breien.

På 1950-tallet tordnet predikanten Hallesby tordnet mot fortapelse, men farfaren bygde opp L. K. Breiens Forlag med herremagasinet Krydder som serverte en blanding av humor og lettkledde damer. På 70- og 80-tallet var pornobladene selve symbolet på kulturkampen. Faren lanserte pornobladet Aktuell Krim som på meste solgte 100 000 eks i måneden – en ren pengemaskin. Dagbladet og Kvinnefronten kjørte kampanjer. Midt i dette sto faren, like stolt som sta.

Det er ikke bare penger og velstand som holder familien sammen, selv om pelsjakker og eiendommer hjelper. Kjærlighet spiller også en rolle – og ikke minst et felles hemmelighetsprosjekt som må skjules for naboer, venner og kolleger. Kanskje er det nettopp hemmeligholdet som binder dem tettere sammen.

Men hva gjør et liv i løgn med mennesker – særlig barna? Og hvor går grensen for Anne-Lises tålmodighet?

Gjennom tre tiår ser vi i TV-serien familien leve seg gjennom pornobransjens utvikling: fra vitseblader på 50- og 60-tallet, via «mannfolk»-magasiner og VHS-gullrush, til telefonsex på 90-tallet. Lars Bang rir bølgene så lenge det varer, helt til Kjell Magne Bondevik setter inn et politisk støt mot slike som ham.

Til tross for fars eskapader, barnas forvridde syn på seksualitet og mors ulykkelighet, lever familien et liv som både er destruktivt og fullt av kjærlighet.

Outsidere

Breien opplevde at familiene var outsidere under hele oppveksten.

–Ja, selv farfar hadde en spesiell historie. Han kom fra overklassen i Oslo; faren hans var forlegger, men døde da farfar var to år. De var velstående. Moren hans møtte senere Olav Røren, Wenche Foss’ onkel, som ble kalt «Plystre-Ola». Han var en sjarlatan, og farfar endte opp med ham som stefar, og bodde i 42 ulike steder fra han var 3 til 18 år. Tre flyttinger i året i snitt, alltid på flukt fra skattefut, husleier og konkurser.

Far min fortalte at farfar, når de gikk gjennom byen, sa: «Der har jeg bodd.» Senere startet han sitt blad rett etter frigjøringen, første nummer kom tidlig i 1946. Han solgte bladet til kiosker, og far min vokste opp med bladene på stuebordet. Da han var 13–14 år, begynte bladene å bli uglesett, og det ble kampanjer, blant annet fra Dagbladet. Det var alvorlig på den tiden.

Faren min opplevde fordømmelsen og gikk i opposisjon – noe han fortsatt har i sjelen. Han fnøs av den «gode smaken» og grensene for hva man kunne tillate seg. Han syntes blader som Aktuell Krim var festlige, og de kunne også tjene penger – opplag på 100 000 i måneden. Etter noen år gikk han lei, og beveget seg over til videomarkedet.

Fra skam til utrygghet

For den unge Bård ble hemmeligheten både en byrde og en drivkraft. Han så enorme mengder film – i smug og åpent – og begynte å kjenne et behov for å uttrykke seg.
– Jeg tror det var skammen som gjorde meg til filmskaper. Jeg måtte finne en måte å bearbeide alt på.

Han husker hvordan det var å være tenåring på sjekkemarkedet.
– Du kan si det sånn: Det var ikke noe sjekketriks å fortelle at faren min ga ut porno. Det var mer en potensiell katastrofe.

For familien var det en reise i opp og nedturer. Faren forsvant til Køben med sin nye kjæreste.

–Vi endte opp med å miste alt. Det endte med politi og fengsling. Samtidig gikk businessen dårligere og dårligere, fordi dette var blitt forbudt. Man kunne ikke annonsere, og ting fungerte ikke. Til slutt mistet vi huset, akkurat som det skjer i serien. Mor var ganske forbanna på far, kan man si med et slags understatement.

Det ble skilsmisse, og mor endte først opp i en leid leilighet i noen år. Så hjalp vi henne med å kjøpe en egen leilighet. Da var hun litt nedbrutt, må jeg innrømme.

Far min skulle skaffe seg båt, bo i internasjonalt farvann uten skatt og regler. Alt skulle være stort. Han fant en båt på nettet – en oljetanker på over 250 meter. Jeg sa: «Vær så snill, ser du ikke at den er altfor stor?» Men han svarte: «Det er ikke noe problem, jeg kutter den i midten og setter den sammen.» Jeg så bort på mor, og hun sto og smilte og nikket. Hun likte noe ved ham – han var driftig og tøff.

Hvis du ser på oppveksten din kontra din datterens oppvekst?

–Ja, det er kjempeforskjellig. Jeg har drevet med noe som hun synes er spennende og kan være stolt av, i motsetning til min egen oppvekst, hvor jeg kunne føle skam. Det er klart at mye er annerledes nå.

Manuset som aldri slapp taket

På skrivebordet hans har historien ligget i over 20 år. Først som et ungdomsfilmmanus. Så som en idé til en spillefilm. Begge deler strandet. Men historien slapp aldri taket.

– Jeg innså at det måtte bli en serie. For det var ikke bare en historie om faren min, men om hele familien. Om moren min, om brødrene, om oss barna som bar hemmeligheten, sier Breien.

Da han tok opp prosjektet sammen med Erlend Loe og etterhvert også Eske Troelstrup, fant det sin form. Loe tilførte et absurde, ironiske blikk – men uten å miste alvoret.

Et liv i kjærlighet og løgn

Breien visste at det ville bli sårt å vise serien til familien. Faren krevde bare én ting:
– Han sa: «Bare han som spiller meg ikke er en fet gnom.»

Da serien var ferdig, reagerte han likevel med sinne.
– Han mente jeg hadde fremstilt ham som en idiot. Jeg ser det annerledes. Nå virker han mer forsonet, og jeg håper vi kan være stolte av den sammen.

Datteren, som nå er 19, tok det annerledes.
– Hun ble overrasket da hun fikk vite sannheten som tenåring. Men hun tok det fint. Hun har sett serien og lagt ut at hun er stolt. Det var sterkt.

I kjærlighetens navn er mer enn en familieskildring. Det er en fortelling om hvordan løgner kan binde mennesker tettere sammen – og rive dem fra hverandre. Om hvordan kjærlighet kan eksistere parallelt med svik.

– Dette er min mest unike historie, sier Breien. – Den måtte jeg bare fortelle. Alle mennesker forteller jo historier om seg selv, mer eller mindre. Men denne var min – og jeg måtte ut med den.