Paul Thomas Anderson vender tilbake med One Battle After Another, en film som bekrefter hans posisjon som en av de mest ambisiøse og presise regissørene i samtiden.

Anderson bygger fritt på Thomas Pynchons roman Vineland, men gjør stoffet til sitt eget – mindre fragmentert, mer emosjonelt forankret. Manuset balanserer satire, action og drama på en måte som aldri tipper over i det karikerte, selv når tonen skifter fra komedie til politisk thriller.

Svik, makt og familie

Spilletiden på nesten tre timer kan virke avskrekkende, men Anderson har en fortellende rytme som holder interessen ved like. Han er en regissør som ikke er redd for å bruke tid på lange dialoger eller stille øyeblikk, men likevel får alt til å tjene helheten.

Leonardo DiCaprio viser en ny side av seg selv som Bob Ferguson, en desillusjonert sprengstoffekspert og ufrivillig alenefar. Rollen kombinerer fysisk komikk, tørr humor og en underliggende varme som gir karakteren dybde. Dette er DiCaprio på sitt mest lekne og menneskelige.

Chase Infiniti er filmens store overraskelse. Som datteren Willa gjør hun en nyansert og gripende tolkning av en tenåring som balanserer mellom opprør og sårbarhet. Hun er filmens emosjonelle hjerte.

Benicio del Toro tilfører lavmælt tyngde som mentor, mens Sean Penn er kompromissløs og urovekkende som oberst Lockjaw – en antagonist som både skremmer og fascinerer.

Filmen fanger samtidens politiske spenninger i USA gjennom historien om Bob Ferguson og den radikale gruppen French 75. Etter et svik som splitter gruppen og setter livene deres i fare, blir Bob ufrivillig alenefar for Willa. Seksten år senere må han konfrontere fortiden når oberst Steven Lockjaw dukker opp.

Visuell og musikalsk kraft

Bildene, fanget av Andersons faste samarbeidspartner Robert Elswit, er en fryd i seg selv. Kameraet veksler mellom intime nærbilder og brede panoreringer som forsterker filmens tematikk: det private opp mot det politiske. Lyssettingen er varm og nesten nostalgisk i familiedelene, men blir kald og brutal når historien vender seg mot konfrontasjonene.

Jonny Greenwood leverer nok en gang et originalt lydspor som gir filmen både puls og uro. Musikken understøtter spenningen i de politiske intrigene, men finner også rom for ømme, nesten minimalistiske temaer i far-datter-scenene. Lydmiksen er like gjennomtenkt – eksplosjonene er fysiske og overveldende, men stillheten får like stor vekt.

En av årets filmhøydepunkter

One Battle After Another er mer enn et familiedrama forkledd som actionfilm. Den er også en skarp kommentar til makt, rasisme og ideologi i dagens USA, uten å bli moraliserende. Anderson viser igjen sin evne til å kombinere det intime med det storslagne, og filmen føles like mye som et karakterstudie som et politisk verk.

Med One Battle After Another leverer Paul Thomas Anderson en film som både underholder og utfordrer. Den er morsom, vond, politisk relevant og teknisk briljant. Storslått regi, sterke rolleprestasjoner og en uvanlig sjangerblanding gjør dette til et av årets filmhøydepunkter.