Foto: Geir Kamsvåg

Når enkeltmennesket trosser systemet

En kald aprilmorgen i 1940 sto oberst Birger Eriksen alene med et valg som endret Norges skjebne: å skyte eller la fienden passere. Nå gjenfortelles historien i spillefilmen Blücher med Bjørn Sundquist i hovedrollen og i regi av Daniel Fahre. De to har en felles fascinasjon for enkeltmenneskets ansvar i krisetid.

Natt til 9. april 1940: Tåken ligger tung over Oslofjorden. På Oscarsborg festning står kommandant Birger Eriksen, 65 år gammel, med et underbemannet mannskap og to kanoner som knapt er bemannet. I mørket glir en ukjent flåtestyrke inn mot hovedstaden. Overordnede gir ham ingen ordre, ingen klarhet. Han står alene med valget: å skyte – eller å la dem passere.

Beslutningen han tar denne aprilmorgenen i 1940, blir avgjørende for Norges fremtid. Det er denne historien regissør Daniel Fahre og skuespiller Bjørn Sundquist nå løfter frem i spillefilmen Blücher.

To generasjoner, samme fascinasjon

De to kunstnerne representerer vidt forskjellige generasjoner. Sundquist, født i 1948, vokste opp i et Hammerfest som lå i ruiner etter krigen. Fahre, født på 1990-tallet, har aldri opplevd krigen, men har båret på en sterk fascinasjon for dens historiske øyeblikk – særlig Birger Eriksens valg på Oscarsborg.

– Jeg skrev særoppgave om hendelsen på ungdomsskolen, forteller Fahre. – For meg har dette alltid vært mer enn en historisk detalj. Det handler om mennesket som står alene i en valgsituasjon der systemet svikter.

– Jeg mener Birger Eriksen er en av Norges største helter, kanskje den største. (Foto: Geir Kamsvåg)

For Sundquist er inngangen en annen, men like personlig. Han vokste opp i et hus i Hammerfest som var blant de første som ble reist etter frigjøringen. Rundt ham bodde folk i brakker og skur.

– Jeg husker solidariteten, sier han stille. – Alle hjalp hverandre. Vi hadde bad i kjelleren, og hver fredag og lørdag kom naboene hjem til oss for å vaske seg. Moren min serverte kaffe og kake. Hele huset var fylt av damp, prat og fellesskap. Det savner jeg i dag.

Han stanser litt, før han legger til: – Det var en nybyggerånd. Alt var brent ned. Ingenting sto igjen. Men folk begynte likevel. Den ånden har fulgt meg hele livet.

– For meg har det viktigste vært å komme bak fasaden, sier Daniel Fahre (Foto: Geir Kamsvåg)

Et tett samarbeid

Da Sundquist ble spurt om å spille hovedrollen, nølte han ikke. Men han hadde også spørsmål – mange spørsmål.

– Jeg har stilt Daniel om alt mulig, og han har alltid hatt svar. Han kan denne historien ut og inn. Han er nerd på den beste måten, sier Sundquist og ler.

Fahre nikker. – For meg har det viktigste vært å komme bak fasaden til obersten. Han fremsto som militær og streng, men bak masken fantes tvil, frykt og et enormt ansvar. Det er der filmens hjerte ligger.

– Å spille inn på Oscarsborg en fysisk opplevelse av dilemmaet. (Foto: Ymer Media)

Helten som ble mistrodd

Historien om Blücher er fortalt mange ganger, men sjeldnere med vekt på det menneskelige dilemmaet. For selv om Eriksen reddet landet, ble han møtt med mistro kort tid etter krigen.

– Det er nesten ufattelig, sier Fahre. – Vi har lest dokumentene i Riksarkivet. Kommisjonen stilte spørsmål ved alt han hadde gjort – hvorfor han ikke skjøt mer, hvorfor han overga festningen, om han kunne holdt ut lenger.

Sundquist rister på hodet. – Det er skammelig. Han fikk Krigskorset, men like etter måtte han forsvare seg. Jeg mener han er en av Norges største helter, kanskje den største. Hans handling reddet kongen, regjeringe og gullbeholdningen.

– Jeg har stilt Daniel om alt mulig, og han har alltid hatt svar. (Foto Lillian Julsvik)

Å stå på Oscarsborg

For å forstå Eriksens situasjon valgte filmteamet å spille inn store deler av filmen på Oscarsborg.

– Det å stå der, ute i tåken, gjorde noe med oss, forteller Fahre. – Eriksen visste at han bare hadde to skudd. Han ventet til siste sekund, til Blücher lå så nær at han ikke kunne bomme. Det sitatet hans etter krigen sier alt: «Det er ikke vanskelig å skyte med kanon, men det er vanskelig å bestemme seg for å skyte.»

Sundquist legger til: – Det gir en fysisk opplevelse av dilemmaet. Du kjenner tyngden. Du skjønner hva det vil si å være alene med et ansvar ingen andre kan ta for deg.

Selv om Eriksen handling reddet kongen, regjeringen og gullbeholdningen, ble han møtt med mistro kort tid etter krigen av den militære undersøkelseskommisjonen. (Foto Lillian Julsvik)

Lærdom for vår tid

Selv om det har gått mer enn 80 år, er de begge opptatt av at historien fortsatt er relevant.

– Krigen er det mest dramatiske som har skjedd i moderne norsk historie, sier Fahre. – Derfor engasjerer den fortsatt. Den handler om enorme dilemmaer – og om mennesker som våger å handle.

Sundquist trekker paralleller til vår tid: – Jeg tenker på Zelenskyj, som sier: «Jeg trenger våpen, ikke transport.» Det er samme handlekraft.

Han ser alvorlig ut et øyeblikk. – Eriksen fulgte ikke systemet. Han gjorde alt riktig, men ikke det rette ifølge reglene. Likevel reddet han landet. Det minner oss om noe viktig: Vi må sette pris på de menneskene som tar ansvar når ingen andre gjør det.