Stephen Kings The Long Walk er blitt til et intenst og ubehagelig, men også rørende filmverk. Francis Lawrence balanserer vold og håp i et dystopisk overlevelsesdrama som treffer langt hardere enn man skulle tro.
KINOPREMIERE 3. OKTOBER: Det er ikke første gang Stephen Kings bøker finner veien til kinolerretet. Hunger Games-regissør Francis Lawrences filmatisering av The Long Walk føles både frisk og tidløs. Resultatet er et intenst og til tider brutalt overlevelsesdrama, som likevel evner å si noe dypt menneskelig om vennskap, håp og hva som holder oss gående når alt annet er tatt fra oss.
King ga først ut fortellingen i 1979 under pseudonymet Richard Bachman, men den begynte å ta form allerede i 1966, da han fortsatt var førsteårsstudent ved University of Maine. Arbeidet med teksten fortsatte i skyggen av Vietnamkrigens innkallingsordre, med alle de motstridende signalene den bar med seg—fra patriotisk flaggbølgende retorikk til de kalde, ventende kistene som fulgte i dens spor.
En marsj uten mål
Vi befinner oss i en dystopisk fremtid, der et totalitært regime i USA arrangerer «Den lange vandringen» med livet som innsats: femti ungdommer – en fra hver delstat – må gå uten stans, i et tempo på minst fem kilometer i timen. Tre advarsler, og du er ute – bokstavelig talt. Dette groteske «realityshowet» er iscenesatt som maktens måte å holde folket under kontroll, og Lawrence lar premisset tale som en kraftfull kommentar til både undertrykkelse og samfunnets normalisering av vold.
I sentrum står unge Raymond Garraty (Cooper Hoffman), som snart finner uventet fellesskap i medvandreren Peter (David Jonsson). Dynamikken mellom disse to – den hevntørste Ray og den håpefulle Peter – gir filmen et emosjonelt anker. Hoffmans stoiske intensitet og Jonssons lysende energi skaper en kontrast som løfter fortellingen, og gjør det mulig for seeren å tro på håp selv når marsjen bokstavelig talt er livsfarlig.
Når vennskap blir motstand
Birollene får ikke alltid like mye rom, men noen skiller seg ut: Ben Wang som den rappkjeftede Hank, Tut Nyuot som den troende Arthur – og ikke minst Mark Hamill, som her kaster Luke Skywalker helt av seg og gestalter en iskald kommandant. Hamill balanserer på grensen til det karikerte, men lykkes i å bli en genuint uhyggelig autoritetsfigur.
Regissør Francis Lawrence viser igjen sin evne til å bygge dystopiske universer. Tempoet er stramt, spilletiden på under to timer føles riktig, og selv om filmen ikke skyr fra volden, klarer den å unngå ren spekulativ sjokkvirkning. Særlig effektivt er de små tilbakeblikkene, som gir karakterene dybde og minner oss om hva de egentlig kjemper for.
Vold, håp og menneskelighet
The Long Walk er ikke uten svakheter. Noen av karakterene forblir arketyper, og enkelte scener tenderer mot det forutsigbare. Likevel veier helheten opp: vennskapet mellom Ray og Peter gir filmen en nerve som gjør at man ikke bare ser på en marsj mot døden, men også en marsj mot en slags menneskelig erkjennelse.
Filmen utspiller seg i en dystopisk versjon av USA, med et øde landskap og tidløse klær og miljøer. Ruten går nesten helt gjennom ødemarken, og de få stedene deltakerne passerer, speiler en økonomisk kollaps som driver unge menn til å delta. Filmen er mørk og følelsesladet, men finner håp i en dyster verden.
Lawrence og Mollner har laget den beste Stephen King-adapsjonen siden Doctor Sleep, takket være både et relevant tema og sterke prestasjoner fra Hoffman og Jonsson.
Dette er en film som ryster, men også varmer. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider finnes det glimt av lys.