Blant de mest kjente voldtektsscenene i filmhistorien, er en scene som faktisk viser en ekte voldtekt. Den finner dessuten sted i en av de mest kjente filmene i filmhistorien, Siste tango i Paris (1972) av Bernardo Bertolucci. 

Bertoluccis film handler om den 48 år gamle amerikaneren Paul og den 19 år gamle franske kvinnen Jeanne, som møter hverandre i Paris. Handlingen skal ikke fortelles fullt ut her, men filmen viser at de starter en seksuell relasjon i en leilighet han leier. 

Marlon Brando og den unge kvinnen

Paul spilles av den allerede svært feterte Marlon Brando, og Jeanne av Maria Schneider (som var 19 år på dette tidspunktet). I én scene krever Paul å få ha samleie med Jeanne bakfra. Han bruker smør fra en pakke han har tatt med seg som glidemiddel. Han ligger over henne, holder armene hennes fast, og tvinger henne samtidig til å gjenta setninger han sier. Tvangselementet er tydelig. Vi ser på Jeannes ansikt at hun er svært ubekvem.

I ettertid har Schneider fortalt at scenen ikke var skrevet inn i manuset. Den var en avtale mellom Bertolucci og Brando. Schneider skulle ikke vite noe om den før den inntraff. På den måten håpet Bertolucci å få hennes ektefølte angst festet til filmrullen. Ifølge Schneider hadde de ikke samleie, men hun har sagt at hun følte seg voldtatt. Og i den nåtidige forståelsen, som defineres av uttrykket “sex uten samtykke”, er dette en beskrivelse som har en tydeligere resonans i samfunnsdebatten enn den hadde for femti år siden.  

Schneider ble verdensberømt over natten, og møtte dessuten mye fordømmelse. Hun ble blant annet beskyldt for å bryte moralske grenser. Hennes videre liv ble delvis preget av selvskading, rusmisbruk og selvmordsforsøk.

Maria Schneiders historie

Denne hendelsen har regissør Jessica Paloud laget film av. Hun forteller Marias historie, fra før Siste Tango i Paris, fra selve innspillingen og fra livet hennes etterpå. Det er et prisverdig prosjekt. Vi har ikke på noen måte vondt av å høre om det som skjedde ut fra Maria Schneiders opplevelser og synspunkt. Historien skjedde mange år før Metoo, og viser tydelig hvor nødvendig opprøret var. Den unge kvinnen var kun et redskap i det maskuline prosjektet. 

Men, som film, kommer ikke Palouds prosjekt helt heldig ut. En film som Jeg er Maria kan og bør bedømmes på to måter. Ettersom den forteller – for første gang – om en berømt hendelse, bør den være sannferdig. Iallfall hvis den skal ha en viss troverdighet om faktaene i historien. Såvidt jeg kan bedømme, klarer den seg greit på dette punktet. Men den må også bedømmes som film. Er den kunstnerisk interessant – i seg selv? 

Min hovedinnvending er at filmen blir litt flat. Kanskje særlig visuelt. Men manuset er også relativt rett fram, kronologisk, lite engasjerende. Filmen får mer preg av å være et hendelsesreferat enn en dypere undersøkelse av hendelsene og de følelsene og relasjonene hendelsene skjedde innenfor. 

Regissøren burde ha våget mer. Kanskje særlig kunne det vært tenkelig at Maria Schneiders reaksjoner på det hun etterhvert skjønner er en urimelig behandling av henne selv, kunne vært skildret mørkere. De to mennene, Bertolucci og Brando, kommer også lett unna. Kanskje hadde det vært mulig å gå mer inn i deres valg (men det kunne raskt blitt en helt annen film, og Schneiders perspektiv kunne blitt mindre synlig. Det ville vært synd).

Hadde Jeg er Maria ikke handlet om en konkret hendelse som jeg gjerne ville ha bakgrunnstoff til, hadde jeg nok ikke blitt særlig berørt. Filmen grep meg ikke, utover at den fortalte om noe som var svært urimelig (den nevnte scenen).

Begjær og overgrep

Maria, som spilles av Anamaria Vartolomei, og Marlon, som spilles av Matt Dillon, gir stort sett gode tolkninger av de karakterene de framstiller. Paloud virker å være svært opptatt av Vartolomeis ansikt. Og nettopp Maria Schneiders ansikt (og nakne kropp) var i søkelyset for Bertolucci i 1972. Der Bertolucci ville ha ansiktet til den uskyldige som blir begjært, vil Paloud ha ansiktet til den uskyldige som utsatt for et overgrep. Da hadde det vært interessant om Paloudi hadde valgt en annen estetikk og en mer drivende fortellerstruktur, der de to perspektivene kom enda mer i kamp mot hverandre. “Jeg er Maria” kunne gjerne vært “tøffere i tonen”, “hardere i grepet” – sintere. Det ville gjort den mer troverdig, mer gripende.

Paloud “konkluderer” med det vi kanskje kan kalle et feminint, kanskje til og med feministisk, perspektiv. Det føles rett. Vi trenger å få fortalt historier som den til Maria Schneider.

Filmen bygger på journalisten Vanessa Schneiders bok “Tu T’Appelais Maria Schneider” (Min kusine Maria Schneider) (2018). Jeg kjenner ikke til hvordan Paloud har brukt boka i sitt arbeid med manus. Men Vanessa Schneider har gitt uttrykk for at boka er et prosjekt for å skape et verdig minne av kusinen. Det er et forståelig utgangspunkt for en slik bok. Men jeg stiller meg spørsmålet om det kan ha bidratt til å begrense Palouds arbeid med filmen.