Hun har vært Bergmans muse, Hollywoods outsider, Norges stolthet og verdens humanist. Nå får Liv Ullmann (86) European Film Academy sin Lifetime Achievement Award – en ærespris som gis til de aller største.
– Liv Ullmann har formet vår forståelse av europeisk film, skriver European Film Academy i kunngjøringen.
-
januar neste år står hun på scenen i Berlin, der den 38. utgaven av European Film Awards går av stabelen. Der skal hun motta prisen som et symbol på et helt liv i filmens og menneskets tjeneste.
Fra Tokyo til teatret i Oslo
Liv Ullmann ble født i Tokyo i 1938, der faren jobbet som ingeniør. Etter krigen gikk reisen videre til Canada, før moren tok med Liv og søsteren hjem til Norge.
På Nationaltheatret i Oslo fant hun sitt språk – og seg selv.
– Jeg trodde jeg skulle lære å spille roller, men egentlig lærte jeg å være menneske, har Ullmann sagt i et tidligere intervju.
Hun ble raskt en anerkjent skuespiller på norske scener, men det var møtet med en svensk regissør på 1960-tallet som skulle forandre alt.
«Du må se inn i mørket»
Da Ingmar Bergman så den unge, intense nordkvinnen på scenen, skal han ha sagt at hun hadde et ansikt som kunne fortelle alt uten ord. Sammen skapte de noen av filmhistoriens mest rystende og vakre portretter av menneskelig sårbarhet.
I Persona (1966) spilte Ullmann den stumme skuespilleren Elisabet Vogler – en rolle som nesten ikke har replikker, men som likevel sier alt. I Scener fra et ekteskap (1974) var hun Marianne, kvinnen som lever et helt livs kjærlighet, svik og ensomhet på skjermen.
Rollen ga henne både BAFTA-nominasjon, David di Donatello-pris og et evig plass i filmhistorien.
Hun ble også Oscar-nominert for Ansikt til ansikt (1976) og for Jan Troells Utvandrerne (1971) – en film som gjorde henne til et internasjonalt navn.
– Jeg har aldri vært interessert i glamour. Jeg er interessert i sannhet, sa Ullmann da hun mottok Æres-Oscaren i 2022.
Bak kamera – og bak masken
På 1990-tallet tok hun selv plass bak kamera. Hennes regidebut Sofie (1992) var et stillferdig portrett av en jødisk kvinne i København, etterfulgt av Kristin Lavransdatter (1995), et storslått epos basert på Sigrid Undsets roman.
Med Private samtaler (1996) og Trolösa (2000) vendte hun tilbake til Bergmans univers – denne gang som regissør for hans manus.
I 2014 regisserte hun Miss Julie, med Jessica Chastain og Colin Farrell, og beviste at 76 år gamle kvinner kan lede Hollywood-stjerner med samme presisjon og kraft som enhver mannlig auteur.
En humanist i ordets dypeste forstand
Utenfor filmsettet har Ullmann brukt sin stemme for dem som ofte ikke blir hørt. Hun er UNICEF-ambassadør, grunnlegger og æresleder av Women’s Refugee Commission, og har engasjert seg i en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner.
– Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan snakke om den, har hun sagt.
Det er nettopp denne kombinasjonen – kunstneren og humanisten – som gjør henne så spesiell. Hun bruker filmens språk til å forstå mennesket, og sin berømmelse til å løfte dem som ikke har en stemme.
Et liv i bilder og stillhet
Liv Ullmann har gjennom karrieren mottatt nesten alt som finnes av filmpriser: Amanda Hederspris, Guldbagge, David di Donatello, Æres-Oscar og European Achievement in World Cinema Award – for å nevne noen.
Men for henne har det aldri handlet om statuetter.
– Priser er som applaus. Det er fint mens det varer, men det viktigste er hva man gjør etterpå, har hun sagt.
Tilbake til scenen
Når Liv Ullmann i januar mottar Lifetime Achievement Award i Berlin, er det ikke bare en hyllest til en karriere – det er en feiring av et helt livs arbeid med å vise hvem vi er, og hva vi kan være.
Hun har sagt det selv, i en setning som nesten oppsummerer alt:
– Jeg tror ikke på store kvinner eller store menn. Jeg tror på mennesker som tør å vise seg små.
Og det er kanskje derfor verden aldri blir ferdig med Liv Ullmann.
Den 38. European Film Awards arrangeres i Berlin 17. januar 2026, og kan følges direkte på europeanfilmawards.eu