Det nye horrorikonet The Grabber er tilbake. I andrefilmen har 1970-talls retronostalgi blitt oppjustert til 1980-tallets eksess og frykt i drømmer.

I en studie som målte pulsen mens testpersoner så skrekkfilm, ble Scott Derricksons Sinister (2012) kåret til den vitenskapelig skumleste filmen gjennom tidene. Dette må ha utløst gruglede hos produksjonsselskapet Blumhouse som et år senere lanserte The Black Phone (2021).

Nytt horrorikon

Dette var det andre samarbeidet mellom produsent Jason Blum og regissør Derrickson. Også The Black Phone skapte stort ubehag hos publikum der den kombinerte to særegne elementer fra 1970-tallet: Slasherfilmen med redsel i nabolaget og den angstskapende kidnapping- og seriemorderpanikken.

Historien i The Black Phone var basert på en kort novelle av forfatter Joe Hill som hadde store likhetstrekk til hans far Stephen Kings´ It. Dens fryktinngytende antagoinst var The Grabber (Ethan Hawke), et nytt horrorikon ikledd en skrekkinnjagende Djevelmaske. Universet var dystert, voldelig og ubehagelig. Filmen ble en suksess og forventningene til andrefilmen er naturligvis store.

En ny svart telefon

Black Phone 2 (2025) tar opp tråden i 1982, fire år etter hendelsene i første film. Den klarsynte Gwen (Madeleine McGraw) drømmer om forsvunnede barn på en kristen ungdomsleir i Colorado. Etter å ha hatt en visjon av sin avdøde mor på dette stedet, søker hun på jobben som leirassistent.

Hun får jobben og reiser dit sammen med vennen Ernesto (Miguel Mora) og sin eldre bror Finney (Mason Thames). Samtidig som en snøstorm sørger for at de blir isolert, dukker det uventet opp en skikkelse fra fortiden. Det hele begynner da det ringer i en svart telefon og Finney svarer….

Kamp i drømmene  

Den retronostalgiske førstefilmen utspilte seg i 1978, hadde en herlig fargegradering og hint av  Stranger Things-fenomenet der barn kjempet mot noe ondskapsfullt. Videre lå det tydlige tematisk nærhet til Guillermo del Toros Djevelens ryggrad (2001) og J. A. Bayonas The Orphanage (2007). I andrefilmens snøkledde 1980-tallssetting er inspirasjonskilden utvedtydig A Nightmare On Elm Street-franchisen. Dens premiss var at selv ikke i drømmene var man trygg og at du faktisk kunne bli fysisk skadet mens man sov.

Sentralt i Black Phone 2 er nettopp kampen mellom Gwen og The Grabber. Den foregår i hennes drømmer og i likhet med hendelsene på Elm Street kan også Gwen bli fysisk skadet mens hun drømmer. Mens motivet til The Grabber er å hevne seg, kan ikke forsvunnede barn få hvile før deres skjebne er avklart. Sistnevnte element er altså en direkte fortsettelse fra førstefilmen og en velkjent tematikk vi også kjenner fra japanske Ringu (1998) og dens bølge av imitatorer.

Fornyelse

Black Phone 2 byr på fornyelse i setting med snøstorm og at den overfører hovedrollen til Gwen. I førstefilmen måtte Finney kjempe mot The Grabber på bestemte premisser. Gwens kamp mot The Grabber følger helt andre premisser. Søskenenes dysfunksjonelle familie blir utbrodert og som et fornyende element er nye karakterer leirleder Mando og hans datter Mustang som er jevngammel med Finney.

Ispedd noen solide skvettescener var førstefilmen både intens og nervepirrende. Den var presentert gjennom en jordnær og stilsikker regi fra Scott Derrickson. Den var heller ikke for grafisk og passet godt til det store ungdomspublikummet. Andrefilmen gjentar denne oppskriften, men fomler i utførelsen. Fortellermessig er dessverre den elegante enkelheten i førstefilmen erstattet med overforklaring i andrefilmen.

Overforklarende

Black Phone 2 er en oppfølger som i stor grad krever at du har sett førstefilmen for å få best mulig utbytte. Den spinner videre på hendelser fra førstefilmen som sto solid på egne ben. Andrefilmens historie, konsept og utgangspunkt oppleves derimot noe anstrengt. Underveis får publikum matet en overforklart historie med teskje. Det er nesten så filmskaperne er redde for at de som ikke så førstefilmen skal klare å henge med. Videre har karakterene lange dialoger for å nøste opp i og utbrodere plotthull og de manglende puslespillbitene fra første film.

Det er høyst forståelig at man må spinne videre på en internasjonal kassasuksess. Som filmhistoriens store sjangerikoner Freddy og Jason er det naturlig at suksessfulle slemminger stadig dukker opp igjen. Men det oppleves at andrefilmen er mer en melkeku enn noe som har sprunget ut av en god idé. Den passer nok best til de mellom 15 og 25 år og antageligvis er nok dette en etappefilm før trilogien avsluttes om noen år. Beklager Scott Derrickson, men du kan bedre enn dette.