Den japanske regissøren Genki Kawamura tar et minimalistisk spillkonsept og forvandler det til et eksistensielt mareritt om skyld, hukommelse og menneskets trang til å overse det ubehagelige.
KINOPREMIERE 24.10: Videospilladaptasjoner er sjelden kunst. De fleste forsvinner i støy, effekter og tom nostalgi. Men Exit 8, basert på et japansk indie-spill der man går gjennom en uendelig t-banekorridor og leter etter “avvik”, beviser at stillhet og repetisjon kan være mer nervepirrende enn eksplosjoner.
Et fangenskap i mellomrommet
Filmen åpner med et langt, hypnotisk opptak fra tunnelens dyp. En mann – bare kjent som «Den bortkommede» (Kazunari Ninomiya) – pendler i en grå hverdag. Han ignorerer en krangel, lar en baby skrike, og tar et telefonanrop fra ekskjæresten som forteller at hun er gravid. Så prøver han å gå ut av stasjonen.
Men utgangen finnes ikke.
Korridoren han går i, leder bare tilbake til seg selv. Et skilt forklarer reglene: “Hvis du oppdager en avvik, snu. Hvis ikke, fortsett.”
Slik begynner en uendelig vandring der virkelighet og erindring glir over i hverandre – en filmatisk variant av en eksistensiell labyrint.
Minimalismen som fengsler
Regissør Genki Kawamura bruker spillets enkelhet som springbrett for en filmopplevelse som er både meditativ og dypt urolig.
Hver gang mannen går gjennom korridoren, er noe litt annerledes: et lys blinker på en ny måte, en skygge står feil, en person dukker opp som ikke burde være der. Det er som om virkeligheten har fått mikroskopiske sprekker – og vi blir sittende og lete etter dem.
Fotograf Ryuto Kondo skaper et klinisk, symmetrisk univers som både fengsler og kveler. Den monotone repetisjonen blir hypnotisk, ikke kjedelig.
En lyd av tomhet
Komponist Kensuke Ushio bruker stillhet som våpen. Forvrengte høyttalerstemmer, dryppende vann og en fjern summing fra lysrør gjør at hvert avvik føles som et jordskjelv. Når en skolejente skriker i stillheten, skjærer lyden rett gjennom kroppen.
Under overflaten handler Exit 8 om alt vi ikke orker å se. De små unnlatelsene, de daglige “anomaliene” vi velger å overse for å kunne fungere. The Lost Man konfronteres med minnene han har fortrengt: et menneske i krise han ignorerte, en fars død han aldri bearbeidet.
Kazunari Ninomiya spiller ham med en nydelig, nedtonet intensitet. Uten store fakter viser han et menneske i gradvis oppløsning.
Kawamura beviser at minimalisme og sjangerlek kan bli dypt menneskelig filmkunst. Exit 8 er en film som snakker lavt, men sitter lenge igjen i kroppen – som et ekko i en tom stasjon.