Spesielt to tema preget filmene på årets Ramaskrik skrekkfilmfestival. I tillegg oppsummerer vi høydepunkter og får gjestenes filmanbefalinger.

Det viser seg at årets utvalg av internasjonal sjangerfilm både er kvalitativ og variert, men at det spesielt er to gjennomgående temaer som preger filmene.  Det ene var forventet mens det andre var svært overraskende.

Multivers

Det første temaet er overraskende nok såkalte multivers eller parallelle univers. På lik linje med førstefilmen var dette også representert i åpningsfilmen Black Phone 2. I den kinoaktuelle filmen foregår handlingen i to slags parallelle og sammenknyttede verdener. For de med en hang til 1980-tallet var det iøynefallende likheter spesielt til drømmeverden i A Nightmare On Elm Street-franchisen.

En annen film på programmet var Exit 8 som snart får ordinær kinolansering. I denne japanske filmen er en ung mann «fanget» i undergrunnens sterile ganger, og det han går gjennom kan fungere som en slags repeterende tidssløyfe. Med hint til kunstneren Eschers lek med rom og repeterende gjengivelser, må karakteren ta viktige valg for å komme seg videre.

Likedan ble publikum i aller høyeste grad slått i bakken av Redux Redux. Her jakter en innbitt og hardtslående kvinne på en seriemorder gjennom flere univers. McManus-brødrene har laget en utsøkt sjangerhybrid som elegant kombinerer sci-fi og hevnefortellingen. Redux Redux ble anbefalt på det sterkeste av regissør Joe Lynch og ofte nevt av en rekke publikummere i forbindelse med festivalens sterkeste titler.

Demring

Patrik Syversens nyeste film Demring var allerede kinolansert, men fant kanskje sitt mest dedikerte publikum nettopp på Oppdal. Filmen fikk sin verdenspremiere på Fantastic Fest, den mest prestisjefylte sjangerfilmfestivalen i USA, tidligere i høst. Filmen er produsert av SpectreVision som hadde levert særegne, men populære titler til Ramaskrik tidligere år. Syversen gjestet festivalen med det han selv omtaler som skandinavisk eksistensialisme. Med det mente han at den både spiller på Bergman og Motorsagmassakren, to referanserpunkter som har påvirket ham som filmskaper fra tidlig alder.

Også i Demrings dialog, historie og klippestil var multivers et sentralt tema. Det Syversen presenterte var en uvanlig norsk hybrid der kløktig dialogdrevet historie kombineres med skrekkfilmens panikkartede sjokk. Hans stjernespekkede film kom virkelig til sin rette og ble omfavnet under festivalens eneste tettpakket visning. Ikke minst illustrerer Demring hvordan et spesielt tema fungerer like godt i norsk film som i internasjonal film.

Slagkraftige kvinner

En langt mer åpenbar fellesnevner i en rekke filmer på programmet var sterke og handlekraftige kvinner. Og i motsatt ende av skalen var de mannlige karakterer gjennomgående av den veike og tafatte typen. Den svært underholdende og vemmelige Flush av Grégory Morin var et stjerneeksempel på den tafatte mannen.

På den andre siden finner vi en sterk og handlekraftig kvinnelig hovedrolle som lar sin vrede gå utover unge menn i franske Bamboo Revenge. I australske We Bury the Dead spiller Daisy Ridley en modig kvinne på søken etter sin ektemann i kjølvannet av en katastrofe. Også denne filmen bruker menn som usjarmerende typer. I argentinske Vieja loca blir en ung svaklig mann herset med av en pågående eldre kvinne. Gjennom en rekke ytterligere titler illustrerte festivalen at kvinner i dagens sjangerfilm først og fremst er hardtslående heltinner fremfor tidligere handlingslammede ofre.

Liveinnspilling

Like interessant som filmene i salene var det som foregikk utenfor kinosalene. Norsk Kultfilm har i flere år vært en fast post på programmet med liveinnspilling under festivalen. Oftest har det vært i forbindelse med utvalgte klassikere som også har blitt vist på festivalen. I år var det femtenårsjubileum til Trolljegeren (2010). Mens regissør André Øvredal måtte reise til USA i forbindelse med sin nyste film, var produsent John M. Jackobsen og filmfotograf Hallvard Bræin filmens representanter i podkasten.

Det ble en svært underholdende, engasjerende og ikke minst et lærerik seanse. Det ble et tilbakeskuende blikk på tilblivelsen av filmen og især var det interessant å høre hvordan det faktisk var Bræin som presset Øvredal til å oppsøke M. Jackobsen. Produsenten måtte i sin tur guide Øvredal til å skrive om manuset fra skrekkfilmens form til en mer humoristisk og kommersiell retning. Dette, sammen med sin found footage-form, ble antydet som årsak for dens suksess.

Millenniumshorror

Like lærerikt var panelsamtalen om skrekkfilm i overgangen til nytt millennium. Her utbroderte regissørene Joe Lynch, Roar Uthaug og Neil Marshall om hvordan de alle var flasket opp med sjangerfilm fra seint 1970- og tidlig på 1980-tallet. Fellesnevneren var at de alle laget filmer og satte et preg på 2000-tallets sjangerfilm med Wrong Turn 2, Fritt Vilt og The Descent. Samtalen ble moderert av skrekkfilmforsker Rebecca Jannicker.

Trioen påpekte at 2000-tallets skrekkfilm ikke speilet terrorangrepet 11. september 2001. Derimot var funksjon til deres filmer å gi en alternativ virkelighetsflukt til samfunnets nye usikre hverdag. Mens omdiskuterte torture porn presset grenser, var ikke dette noe som regissørene omfavnet. Derimot mente de at J-Horror var tiårets styrke mens nyinnspillinger som i stor grad preget dette tiåret var de minst kreative. På en annen side ble det også påpekt at ny teknologi brukt i filmer som 28 Days Later og Paranormal Activity skapte nye trender og bølger av imitatorer.

Hemmelig visning 

Publikum måtte stille seg tidlig i kø for å få plass i salen til den hemmelige visningen. I en smekkfull kinosal fant de håpefulle gradvis ut hva distributør UIP hadde å by på. Det var høyst overraskende og uventet blockbusteren Primate. Filmen får ordinær kinolansering på nyåret.

Etter en utspekulert formelbasert begynnelse skulle det vise seg at Primate var en kløktig ulv i fåreklær. Det er en høyst vellykket sjangerfilm hvor rabies omgjør en kjæledyrsjimpanse til hjemmets trussel. Filmen er intens, nervepirrende og full av blodige effekter. Mens Black Phone 2 dessverre var noe formelbasert ble Primate på mange måter festivalens store blockbuster. Den leverte på høyt nivå og levde opp til et kvalitetsbevisst publikum.

Skrekkfilm og dyr

Uten at det nødvendigvis var en gjentagende tematikk, kan man på tilbakeskuende vis notere seg at skrekkfilmer med dyr var en suksessoppskrift. Sammen med Primate var den andre svært populære filmen med dyr Good Boy. Filmen ble trukket frem som en av favorittene hos publikum, og ikke minst av regissør Neil Marshall. Good Boy byr på et fascinerende konsept med en fortelling fortalt gjennom en hunds synsvinkel. Det blir både uforutsigbart og skummelt ettersom man ikke vet ikke hvordan en impulsiv hund kommer til å handle.

Hallow Road er den fjerde filmen til britiske Babak Anvari som debuterte med Under skyggen (Under the Shadow, 2016) på Ramaskrik ni år tidligere. Dette var en intens og panikkartet kjøretur hvor to foreldre må kjempe mot klokken for å finne sin datter.  Regissøren gjorde en Q&A etter filmen, men ville ikke forklare dens avslutning som kunne tolkes på flere måter. Hint i dens rulletekst kunne riktignok gi publikum en liten pekepinn på en mulig fasit. Roar Uthaug var en av de som trakk frem Hallow Road som en av festivalens sterkeste filmer.

Fast gjest

Dokumentarfilmskaper Alexandre O. Philippe var her på femte året og må sies å være en husvarm gjest. Denne gangen var han ikke her for å vise noen av sine egne filmer, men to klassiske sjangerfilmer som illustrerer hvordan hender brukes i sjangerfilm. De som så Robert Wienes stumfilm The Hands of Orlac (1924) og Maurice Tourneurs La Main du Diable (1943)  fikk opplevelser utenom det vanlige og en forsmak på en lengre Masterclass han senere skulle gi i Trondheim.

I fjor gjestet han festivalen med Chain Reactions (2024) og til Cinema kunne O. Philippe fortelle at han nå jobber med et ambisiøst prosjekt om Nosferatu. Dette prosjektet blir mest sannsynligvis ikke klart for visning før om noen år. O. Philippe satt for øvrig i juryen sammen med Rebecca Howard og Line Klungseth Johansen som kåret den spanske kortfilmen The Quinta’s Ghost som vinner av Méliès d’argent.