En tidligere TV-produsent blir spion for asbestindustrien, en dokumentarist prøver å forstå ham, og begge vikles inn i et spill av løgner, makt og samvittighet.
PÅ KINO FRA 24. OKTOBER: Håvard Bustnes’ Gartneren, buddhisten og spionen er en film om moralsk forfall – og om hvor vanskelig det er å finne sannhet når alle har noe å skjule.
Et menneske i kryssilden
Rob Moore er filmens gåte. En mann som i flere år jobbet undercover for å infiltrere miljøaktivister, mens han rapporterte tilbake til sine oppdragsgivere i asbestindustrien. Når alt avsløres, hevder han at han egentlig var dobbeltagent – at han ønsket å avsløre systemet innenfra. Men hvem er egentlig Rob Moore? En varsler, en manipulator, eller bare et menneske som har mistet fotfestet?
Bustnes lar ham ikke slippe unna. Kameraet følger Moore tett, fanger hans ubehag, hans selvmotsigelser, og hans forsøk på å forsvare seg. I møte med de britiske journalistene Ceri Thomas og Alexi Mostrous vokser et drama frem – ikke om asbest, men om tillit. Alle undersøker alle, ingen stoler på noen.
Når filmen blir en del av løgnen
Etter hvert som prosjektet skrider frem, flytter Bustnes kameraet bort fra industrien og mot seg selv. Filmen blir et meta-dokumentarisk eksperiment: Kan man filme sannhet uten å påvirke den? Når Moore kaller ham en «parasitt», er det som om filmen blottlegger sin egen etiske nerve.
Denne selvbevisstheten er både filmens styrke og svakhet. Den mister delvis taket på den store korrupsjonshistorien – koblingene mellom oligarker, skatteparadiser og asbesthandel – men vinner noe annet: et ærlig bilde av hvor rotete og menneskelig gravejournalistikk faktisk er.
Et speil av vår tid
Til tross for sin fragmenterte form, er Gartneren, buddhisten og spionen en dokumentar som brenner seg fast. Den handler om skyld, samvittighet og kampen for å eie fortellingen om seg selv. Bustnes viser hvordan både journalister og spioner, aktivister og filmskapere, opererer på de samme usikre premissene: tillit, frykt og penger.
Visuelt er filmen nøktern og ærlig, med et nærmest klosteraktig fokus på stillhet og observasjon. Det gjør den til en krevende, men belønnende opplevelse. Og når rulleteksten kommer, sitter man igjen med et ubehag – og kanskje et snev av beundring.En dristig, ubehagelig og tankevekkende dokumentar om sannhetens pris. Bustnes viser at jakten på rettferdighet sjelden er ren – men desto viktigere.