Kathryn Bigelow er tilbake i registolen, tolv år etter Zero Dark Thirty, med en ny militærthriller som både imponerer og irriterer.  A House of Dynamite er en film som oser av kontrollert intensitet, men som mister noe av fotfestet i sin egen ambisjon.

Det er et verk som er lett å beundre, men vanskelig å elske – en film med eksplosiv energi som ikke helt vet hvor den skal detonere.

Et adrenalinkick av en åpning

Premisset er umiddelbart engasjerende: Et ukjent, fiendtlig regime har sendt en atommissil mot det amerikanske fastlandet, og de militære toppene har under 20 minutter på å forhindre at en storby forsvinner fra kartet. Filmen skal foregå i sanntid – en illusjon den ikke helt klarer å opprettholde – men tempoet og intensiteten i åpningsfasen gjør at man raskt glemmer de små ujevnhetene.

Bigelow viser fra første sekund hvorfor hun fortsatt er Hollywoods mest presise regissør av militære thrillere. Kameraet til Barry Ackroyd (kjent fra The Hurt Locker) rister, puster og vibrerer med karakterene. Volker Bertelmanns musikk legger et tett lag av uro over bildene – en pulserende rytme som nesten driver seeren fremover.

Rebecca Ferguson er fremragende som Olivia Walker, lederen i situasjonsrommet som forsøker å holde kontrollen mens verdensfreden vakler. Hun spiller med en kjølig autoritet som minner om Jessica Chastains kompromissløse analytiker i Zero Dark Thirty, men med et mer sårbart og menneskelig uttrykk. De første 40 minuttene er tettpakket, klaustrofobiske og intenst spennende – som om Bigelow har destillert all sin erfaring fra The Hurt Locker ned til én konsentrert filmsekvens.

Når strukturen blir sin egen fiende

Etter denne nervepirrende starten tar filmen et mer krevende fortellergrep. Historien deles i tre deler – den samme hendelsen gjenfortalt fra ulike perspektiver. Hver del introduserer en ny nøkkelperson: Ana Park (Greta Lee), en etterretningsanalytiker som er spesialist på Nord-Korea på fridag; Major Daniel Gonzalez (Anthony Ramos), som overvåker missilforsvaret i Alaska; og til slutt Jake Baerington (Gabriel Basso), en ung nestleder i NSA.

Tanken er god. Bigelow ønsker å utforske hvordan ulike nivåer av makt og informasjon påvirker krisehåndteringen. Det er et grep som minner om hennes tidligere interesse for strukturer, kontroll og moralske gråsoner – tydelig i Detroit (2017), der makt og kaos stadig bytter plass. Men her blir resultatet mer mekanisk enn opplysende.

Der The Hurt Locker balanserte teknisk realisme og psykologisk intensitet med kirurgisk presisjon, mister A House of Dynamite rytmen underveis. De påfølgende delene blir stadig mer repetitivt konstruerte. Når man vet utfallet av den første sekvensen, mister de to neste mye av sin spenning. Det er ikke nok ny innsikt, og filmen gjentar heller sine egne poenger i stedet for å utdype dem.

Noah Oppenheims manus forsøker å balansere mellom det tekniske og det emosjonelle, men ender i et slags mellomrom. De mange forkortelsene – GBI, EKV, NORAD, DEFCON – kastes på lerretet for å gi inntrykk av realisme, men uten den følelsesmessige forankringen som gjorde The Hurt Locker og Zero Dark Thirty så sterke.

Et velkomment, men ujevnt comeback

Likevel er det vanskelig å ikke bli revet med. Bigelow har alltid hatt et unikt grep om den moderne krigsfilmen, og A House of Dynamite er intet unntak. Den ser strålende ut, er mesterlig klippet og utstråler en kontrollert uro som gjør at man stadig venter på neste eksplosjon – både fysisk og emosjonell.

Filmen balanserer på et interessant politisk punkt. Den forsøker å være nøytral, men stiller samtidig brennbare spørsmål: Hvordan skal USA reagere på en potensiell atomtrussel uten å fremprovosere global krig? Og hva skjer når beslutningene fattes av mennesker som selv ikke har hele bildet? Her viser Bigelow sitt gamle talent for å bruke action som moralsk refleksjon – slik hun gjorde i Zero Dark Thirty og i mindre grad i Detroit.

Der hun tidligere klarte å kombinere nøktern realisme med intens nærhet, mister hun denne gangen noe av den emosjonelle kjernen. A House of Dynamite er mer imponerende enn rørende, mer kalkulert enn kaotisk. Men det er også det som gjør filmen så typisk Bigelow: analytisk, ubehagelig og alltid på grensen til eksplosjon.

Selv med svakhetene intakt er A House of Dynamite et imponerende stykke filmskaping. Bigelow beviser at hun fortsatt er en regissør med teknisk briljans, politisk mot og evne til å skape uro i både kropp og sinn.

A House of Dynamite er en intens, velspilt og visuelt slående thriller som mister noe fokus halvveis, men aldri mister kraft. Den er etterlengtet comeback fra en av Hollywoods mest kompromissløse filmskapere – og en påminnelse om hvor savnet Kathryn Bigelow har vært.