Nina Knags Se meg begynner som et forbudt kjærlighetsdrama, men utvikler seg til et iskaldt psykologisk portrett av makt, privilegier og selvbedrag – båret av Pia Tjelta i karrierens sterkeste rolle.
PÅ KINO FRA 31. OKTOBER: Av og til kommer det filmer som later som de er én ting – en het, forbudt kjærlighetsaffære – men som langsomt flår av seg masken og avslører et langt mørkere og mer ubehagelig ansikt. Se meg skreller lag for lag av en relasjon som aldri er likeverdig. Bak begjæret ligger makt, skyld og klasse. Se meg er et portrett av en kvinne som mister seg selv i forsøket på å hjelpe.
Det begynner som en saftig fortelling om begjær mellom en norsk middelaldrende kvinne og en ung syrisk flyktning, men ender som et iskaldt portrett av makt, privilegier og besettelse.
Knag leverer et psykologisk drama med skarp sosial brodd og et ubehag som sitter lenge etter rulleteksten.
Når begjær blir ødeleggelse
Pia Tjelta spiller Eva, en lærer fanget i et tomt ekteskap med byens ordfører (Kristoffer Joner). Når hun møter den unge flyktningen Amir (Tarek Zayat) under frivillig arbeid på et mottak, finner hun det hun tror er en ny mening med livet – og et nytt begjær. Men i stedet for frigjøring får vi forfall: en langsom og pinefull kollaps der Eva, fanget i egne løgner og skam, bruker sin makt og posisjon til å kontrollere og ødelegge.
Knag og medforfatter Kathrine Valen Zeiner klarer det mesterstykket å balansere det intime og det politiske. Filmen er både et karakterstudie av en kvinne i oppløsning og en sylskarp kommentar til hvordan rase, klasse og makt former selv de mest personlige relasjonene.
Rått skuespill og klaustrofobisk regi
Tjelta er rett og slett formidabel. Hun gjør Eva kompleks, sårbar og dypt forstyrrende – uten å miste menneskeligheten. I hennes hender blir Eva både et offer og en overgriper. Zayat matcher henne med en naturlig varme og en ungdommelig sårhet som gjør filmens siste del desto mer hjerteskjærende.
Knaggs regi er tett, intim og ladet med elektrisk spenning. Kameraet holder seg nær ansiktene, nær løgnene, nær skammen. Hver stillhet føles farlig. Når noen nesten oppdager affæren, kjennes det som et sjokk – som et jump scare i en horrorfilm.
Sex, skyld og sosialt ubehag
Der mange filmer i «eldre kvinne/ung mann»-sjangeren nøyer seg med å pirre, velger Se meg å konfrontere. Den viser hvordan selv gode intensjoner kan være gjennomsyret av strukturell makt. Eva vil hjelpe Amir – men hennes hjelp kommer med en pris. Når han forsøker å trekke seg unna, slår systemet tilbake med all sin hvite, borgerlige tyngde.
Slutten – som ikke skal røpes – er like brutal som den er uunngåelig. Knag avslutter med en sekvens så iskald og hjerteskjærende at den sitter i kroppen lenge etter rulleteksten.
Se meg er ikke en behagelig film. Det er metoo-fortelling om begjær som blir makt, om hjelp som blir kontroll, og om hvor raskt kjærlighet kan bli ødeleggelende. Den er vond, klaustrofobisk og tidvis dypt ubehagelig – men den er også mesterlig utført. Nina Knag beviser at hun er en fryktløs filmskaper, og med Pia Tjelta i karrierens kanskje sterkeste rolle, får filmen en nerve som gjør den umulig å glemme.