Han kan stå midt i et operaensemble og tenke at alt egentlig bare er komedie. Vidar Magnussen beveger seg fritt mellom det alvorlige og det absurde – fra psykologisk drama til sitcom og zombier med glimt i øyet.

Nå er han aktuell med «LOL: Den som ler sist – Halloween», og viser igjen at humor og skrekk deler mer enn bare god timing.
Vidar Magnussen liker ikke å velge. Han vil ha alt – og det gjør ham lykkelig, og litt sprø.

«Jeg er nok ganske schizofren i yrket mitt»

– Jeg blir fort helt oppslukt av det jeg gjør, sier Magnussen.
– Når jeg jobber med en opera, så er det det eneste som finnes. Men så sitter jeg plutselig og skriver et absurd TV-manus, og da er det det som gjelder. Det er sikkert litt schizofrent. Jeg skulle av og til ønske jeg var typen som kjørte én vei, men det er ikke meg.

Han trekker på skuldrene og smiler.
– Når jeg ser tilbake en dag, håper jeg å tenke: Det der var en fin reise.

Når høstmørket siger inn og gresskarene dukker opp på trappene denne uken, dukker også Vidar Magnussen opp — denne gangen på Prime Video.
I spesialutgaven «LOL: Den som ler sist – Halloween» skal han prøve å holde maska mens Norges morsomste folk gjør alt for å få ham til å bryte sammen i latter.

– Jeg prøver å forberede meg mentalt, sier han og ler allerede. – Men jeg vet det er umulig. Jeg har verdens dårligste pokerfjes.

For Magnussen passer det egentlig perfekt. Han er en mann som lever i grenselandet mellom det latterlige og det alvorlige. Mellom opera og sitcom. Mellom zombier og absurditet.

– Jeg liker alle sjangrene, sier han. – Og jeg elsker å blande dem. Skrekk og komedie for eksempel. Halloween og latter, det henger sammen. Jeg har alltid vært fascinert av hvor tett de to følelsene ligger.

«Skrekk og humor har mye til felles»

– Det høres kanskje rart ut, men skrekk og humor handler om det samme, sier han.
– Om timing, om forventning, og om å bryte mønstre. En god skrekkfilm og en god vits bygger spenning på akkurat samme måte.

Magnussen beskriver LOL: Halloween som en blanding av galskap og eksperiment.
– Det er jo helt absurd. Du blir stengt inne med masse komikere og får beskjed om ikke å le. Og så blir du tvunget til å le, fordi alt er så tåpelig. Det er et sosialt eksperiment forkledd som underholdning.

Vi møtes rett før Halloween. Det passer, for Magnussen har et svakt punkt for alt som kombinerer skrekk og latter.
– Jeg elsker sjangerblandinger. En av favorittfilmene mine er «Shaun of the Dead» – zombier som dreper mens du ler. Det er fantastisk.

Han ble nylig bedt om å lage noe som blandet komedie og skrekk.
– Det endte egentlig ikke som planlagt. Jeg lener meg mot det absurde, så det ble mer absurd enn skrekk. Men jeg liker tanken på å la ulike sjangre lekke inn i hverandre. Det uventede fascinerer meg.

Britisk humor som grunnmur

Magnussen utdannet seg i England, og den britiske humoren har preget alt han har gjort siden.
– Monty Python. Det startet der. Og så Hotell i særklasse. Og Blackadder. Jeg elsker den meningsløse, selvhøytidelige galskapen.

Han snakker varmt om teaterstykket Shockheaded Peter som han både har spilt i og regissert.
– Det er så absurd at det nesten blir poesi. Barnefortellinger der ulydige barn dør på de mest groteske måter. Mørkt, men hysterisk morsomt. Jeg tror jeg har en forkjærlighet for humor med mørke understrømmer.

«Side om side» – evig komfort-TV

– Jeg får fortsatt meldinger fra folk som sier barna deres ser Side om side på repeat, sier han.

Han tror nøkkelen ligger i sitcom-formatet.
– Det er trygt. De går ingen steder, det skjer ikke store forandringer. Du bare er der med dem. Litt som med Friends og Seinfeld. Det handler ikke bare om humor, men om trygghet.

Angst for standup

– Det har skjedd enorme ting siden 80- og 90-tallet, sier han. – Den gangen fantes det nesten ikke standup. Nå er det overalt.

Han mener publikum har blitt mer bevisste og kresne.
– Vi har sett mer internasjonal humor, vi forstår mer. Det gir rom for flere uttrykk. Nå finnes det plass til det smale og rare. Før måtte alt treffe midt i mainstream.

Og selv om grensene for hva man kan tulle med er blitt tydeligere, ser han fortsatt mye kreativ frihet.
– Det går an å være drøy. Det må bare være smart gjort.

– Jeg hater standup, sier han plutselig. – Eller, jeg hater å gjøre det. Jeg elsker å se det.

Han prøvde seg noen ganger.
– Jeg var på Latter med et sketsjshow sammen med Calle Hellevang- Larsen. Halvparten av publikum gikk, halvparten lo. Det var brutalt. Jeg tror ikke jeg er laget for å stå alene og prøve å få folk til å le. Jeg er regissørtypen – jeg liker å bygge universer rundt humoren.

Fra «Book of Mormon» til opera

– Jeg er en ganske mild bergenser, men jeg liker drøy humor, sier han. – Jeg hadde regi på en komiker i Bergen i sommer, og showet var så drøyt at jeg nesten måtte se bort. Men jeg lo likevel.

Han smiler.
– Det handler om at det må være gjort med intelligens. Da kan du nesten gjøre hva som helst.

Da han ble kontaktet av Den Norske Opera, hadde han egentlig aldri sett en hel opera uten å sovne.
– Jeg hadde null forhold til det. Men etter å ha regissert Book of Mormon tenkte operasjefen at jeg kunne håndtere en operette. Det var et sjansespill, men det gikk bra.

Siden har han regissert flere forestillinger.
– Jeg har lært å elske operaen. Det er dramatikk, rytme, komikk, alt i ett. Og reglene er de samme som i humor: Timing er alt.

De lange årene med venting

Magnussen smiler når han forteller om tiden i England.
– Jeg hadde utdannet meg sammen med og hadde samme agent som Matthew Goode. Et halvt år senere spilte han i Woody Allens film Match Point. Jeg jobbet fremdeles i videobutikk og solgte VHS.

Han rister på hodet.
– Jeg skjønte ganske raskt at jeg måtte hjem. Det tok meg to år å dra tilbake til Norge – og fire år til før jeg fikk min første store jobb. Jeg var 30 før folk visste hvem jeg var. 20-årene var mest venting.

Ensom blant komikere

Han kjenner mange i bransjen, men kaller seg selv litt ensom.
– Jeg har ingen fast makker. Jeg jobber gjerne med folk som Calle eller Ylvis, men jeg trives godt alene også. Jeg er ikke en del av noen humor-“gjeng”. Jeg liker stillheten mellom prosjektene.

Han beundrer komikere som tør å si alt.
– Ricky Gervais er helt rå. Han kan tråkke alle på tærne, men han gjør det med trygghet og intelligens. Det er beundringsverdig.

– John Cleese også. Han er jo blitt gammel nå, men fortsatt morsom. Og selvironien – den er nøkkelen.

Han følger med på de yngre humoristene.
– Jeg synes Gauteshow og lignende prosjekter er forfriskende. Hemningsløst og uredigert. Jeg ville aldri gjort det selv, men jeg elsker at noen tør. Humor må være modig.

Fra mørke eventyr til søte komedier

– Shockheaded Peter er fremdeles noe av det morsomste jeg vet, sier han. – Barn som dør fordi de ikke oppfører seg. Det er så grusomt at det blir komisk.

Han smiler og sukker nesten i samme bevegelse.
– Men jeg merker jeg har forandret meg – nå er jeg snart 50 og sipper til Ted Lasso. Det er nok et alderstegn. Humor med hjerte har blitt viktigere for meg.

Fremtiden

Vidar Magnussen har ingen planer om å roe ned.
– Nå blir det både opera, teater og TV fremover. Jeg liker variasjonen. Det er slitsomt, men givende. Jeg tror jeg må ha det sånn.

Han tenker seg litt om.
– Det absurde er hjemmet mitt. Og så lenge jeg får lov til å leke der, er jeg fornøyd.

Akkurat nå leker han altså inne på Prime Video, omgitt av gresskar, zombier og latterkramper.
«LOL: Den som ler sist – Halloween» er en perfekt metafor for Vidar Magnussen selv: absurd, intenst, og fullt av latter med et mørkt glimt i øyet.