Etter et år fylt med film- og serieinnspillinger er Kristoffer Joner klar for premiere på Nina Knags nye film Se meg. Filmen utforsker makt, begjær og moralske gråsoner – og utfordrer publikums komfortsone.

Kristoffer Joner har hatt et hektisk år med både flere filmprosjekter og TV-serier. Nå er han premiereklar i regissør Nina Knags nye film Se meg, som allerede har fått mye oppmerksomhet etter premieren på BIFF i Bergen.

Gjenforent etter «Mongoland»

Se meg markerer et etterlengtet gjensyn mellom Joner og Pia Tjelta – over 20 år etter kultfilmen Mongoland. Til påske dukker de også begge opp i Netflix-serien Jo Nesbøs Harry Hole.

– Vi har ikke scener sammen der heller. Det er litt som i Mongoland – vi eksisterer i samme univers, men ikke i samme øyeblikk, sier Joner.

Regissør Nina Knag forteller at hun hadde Tjelta i tankene fra starten.
– Pia var det klare valget til hovedrollen. Kristoffer kom inn tidlig i prosessen – først som et litt uventet valg, men han gjorde karakteren mye mer interessant, sier hun.

Joner smiler:
– Det er helt vilt at ingen har satt oss sammen igjen før nå. Kjemien var der med én gang, og vi kunne bruke den i spillet.

Bygd på virkelige historier

Knag hentet inspirasjon fra virkelige hendelser. For åtte–ti år siden besøkte hun flere asylmottak i forbindelse med research til en ungdomsserie. Der kom hun over saker om frivillige middeladrende kvinner som innledet forhold til unge menn de hjalp.

– Det var sjokkerende, sier hun. – Jeg ville skape en karakter som publikum kunne forstå og sympatisere med, selv når hun trår over grenser.

I filmen møter vi Pia Tjelta som Eva – en kvinne i følelsesmessig dvale. Møtet med den unge syrikse flyktningen Amir vekker noe i henne som hun trodde var tapt.

– Hun har vært gjennom et tillitsbrudd og søker nærhet et annet sted. Det er ikke et kjedelig ekteskap som driver henne, men et behov for å føle seg levende igjen, forklarer Knag.

Om å bygge troverdige karakterer

Kristoffer Jones spiller Jostein – Evas ektemann. Han er ordfører – og jovial og godt likt politiker.

For Joner handler alt om å bruke seg selv.
– Jeg prøver å være Kristoffer så mye jeg kan, uansett rolle. Manus og regi gir retningen, men jeg må bruke mitt eget redskap for å gjøre det troverdig, sier han.

Knag legger til at Joner også bidro aktivt i utviklingen av karakteren Jostein.
– Han gjorde figuren mer tredimensjonal. Vi måtte tro på ekteparet og kjærligheten mellom dem. Selv små detaljer – som om Jostein skulle være ubarbert – påvirket hvordan publikum oppfatter ham.

De intime scenene i filmen krevde nøye planlegging.
– Vi hadde intimitetskoordinator Camilla Glaister med oss. Hun hjalp oss med å sette grenser og skape trygghet. Det er mye lettere å være ærlig med en tredjepart enn direkte med regissøren, sier Knag.

Hun understreker at systemet er avgjørende for å beskytte skuespillerne.
– Alle ønsker å please regissøren. En intimitetskoordinator sikrer at ingen blir presset.

En ny virkelighet

Mye har endret seg i bransjen siden jeg førte gang jeg intervjuet Joner på Cemeten i Stavanger i forbindelse med Mongoland i 2001. Den gangen kunne både skuespillere og journalister ta seg en øl under et intervju på formiddagen. Selv har han kuttet ut alkoholen, men mener at ikke alt går til det bedre i bransjen. På Se meg hadde de kun 20 innspillingsdager:

– Vi måtte være konsentrerte hele tiden, sier Joner. Han sammenligner filmjobben med idrett:
– Når idrettsutøvere reiser til nye steder, får de hviledag. Det burde vi hatt også. Det er slitsomt å alltid være på farten, sier han, og legger til at han savner de uformelle samtalene etter opptak som man hadde i «gamle dager»:
– Før kunne vi snakke ut om arbeidsdagen over en øl. Nå løper alle rett til hotellrommet med tankene sine.

Skuespilleryrket har forandret seg i takt med resten av yrkeslivet: – Det trenger ikke nødvendigvis være til det bedre, sier han.

Makt, begjær og gråsoner

Se meg utforsker makt og begjær – sett fra kvinnens perspektiv.
– Mange synes det er ubehagelig å erkjenne at kvinner også kan misbruke makt, sier Knag. – Vi ville stille spørsmål, ikke gi svar.

Filmen hadde verdenspremiere i Karlovy Vary, der Pia Tjelta vant pris for beste kvinnelige skuespiller.

– Folk ble virkelig berørt. Det er derfor jeg lager film – for å vekke følelser, sier Knag.

Både Joner og Knag har merket internasjonal interesse etter premieren.
– Hollywood ser etter sterke kvinnelige regissører, sier Joner. – Og jeg merker stor forskjell på å jobbe her hjemme og i USA. Her får man mye mer regi, der borte er man castet og alt. er opp til deg.

Knag bekrefter at interessen er reell:
– Etter verdenspremieren ble jeg kontaktet av flere store produksjonsselskaper. Det er spennende å se at prosjektet får internasjonal oppmerksomhet.

En film som skaper samtaler

Knag beskriver Se meg som en MeToo-fortelling med en tvist.
– Kvinnen er i maktposisjon. Forholdet er lovlig, men utfordrer maktbalansen. Vi ønsket å vise kompleksitet, ikke svart-hvitt moral, sier hun.

Etter visningen på BIFF var reaksjonene sterke.
– Folk visste ikke helt hva de skulle føle, og det er akkurat det vi håpet på – at filmen skulle skape refleksjon og samtaler, sier Knag.

Joner nikker:
– Når folk føler noe – ubehag, glede, overraskelse – da har filmen gjort jobben sin. Og det er derfor vi gjør dette. At filmen samtidig åpner dører til Hollywood, er jo bare en bonus.