De siste årene har plutselig Predator-universet blitt fornyet og omfavnet av publikum. Med premiereklare Predator: Badlands tas en gjennomgang av Predator-universet.

I bunn ligger en av de aller heftigste actionfilmene fra 1980-tallet, men gradvis har Predator-universet blitt noe uoversiktlig. Det består av fem hovedfilmer inkludert en oppfølger, to reboots, en animasjonsfilm samt to spin-off filmer. Her er en guide som lar deg navigere blant predatorene.

Når det kommer til 1980-tallets mest ikoniske filmer er det få som kan måle seg med Predator (1987). Det er da vitterlig en perfekt film til tross for sin enkle struktur hvor en  gruppe soldater forsøker å overleve i kampen mot en ekstern trussel. Soldatene er de aller mest hardbarka, men de skal møte den aller mektigste krigeren. Det har gått 40 år siden innspillingsstart av Predator og derfor passer det nå  ypperlig med et nytt og moderne tilskudd til franchisen.

Predator – den usynlige fiende

Den originale filmen er fortsatt den beste, men spørsmålet er hvorfor? Etter lanseringen av Rocky IV (1985) ble det harselert om at Rocky Balboa nå hadde beseiret alle jordiske motstandere og at han måtte kjempe mot en romvesen hvis det noensinne skulle lages en femtefilm. Brødrene Jim og John Thomas så potensialet i spøken og skrev et manus basert på denne vitsen. Da manuset var ferdig dristet de seg til å stikke det under døren til produsent Michael Levy i Twentieth Century Fox. Han anbefalte det videre til produsent Joel Silver og kort tid senere var John McTiernan hyret som regissør. «Jeg har alltid ønsket å gjøre en film som The Wild Bunch eller The Magnificent Seven, noe sånt, hvor et team av gutter jobber sammen», uttalte den gang Arnold Schwarzenegger som ønsket å gjøre en slik oppdragsfilm.

Selv om filmingen startet i 1985 ble den ikke kinolansert før i 1987. Årsaken var at den første varianten av Predator-skikkelsen med Jean Claude Van Damme iført en drakt ikke fungerte i det hele tatt. Stan Winston hadde tidligere samarbeidet med Schwarzenegger på Terminator og hadde nettopp vunnet en Oscar for sitt arbeid på James Cameron’s Aliens (1986). En revidert skikkelse spilt av Kevin Parker Hall var større, farligere og fungerte langt bedre. I en uke før innspillingsstart trente skuespillerne sammen med militærfolk og de ble en sammensveiset gjeng. Jesse Ventura var tidligere soldat, mens manusforfatter Shane Black, soldaten med brillene i filmen, kun fikk rollen slik at han kunne endre manuset underveis.

Arnold avslører: Dette er filmen jeg har tjent mest på – og det er ikke «Terminator 2» – CINEMA

Da en regjeringsminister forsvinner i Guatemalas jungel, tilkalles Dutch (Schwarzenegger) for å lede et redningsoppdrag. Da de finner flådde Green Beret-soldater skjønner de at de har blitt lurt og snart oppdager de at noe uvanlig overvåker dem. Det begynner som andre action i jungelen-filmer fra den gang som Missing in Action (1984), Rambo: First Blood Part II (1985) og The Delta Force (1986): Hardbarka muskelmenn som skyter fra hofta og sprenger ting.

Forskjellen i Predator er at deres fiende er utenomjordisk og bruker høyteknologisk kamuflasje, varmesøkende kamera og jakter for sportens skyld. Han samler på hodeskaller og trofeer fra sine bytter. Filmens andre halvdel blir en montasjesekvens hvor det settes opp feller, nesten uten dialog, før det fortsetter som en katt- og mus lek. Mens dataeffektene i dag er daterte holder de praktiske effektene fortsatt høyt nivå. Predator ble kinolansert samme år som Oliver Stones Platoon (1986) vant Oscar for beste film og den kan slik inkluderes i datidens bølge med populære militærfilmer. I dag fremstår førstefilmen fortsatt som den aller beste i franchisen så langt!

Predator 2

Franchisens andrefilm har ikke helt tålt tidens tann like godt. McTiernan ble tilbudt muligheten til å regissere oppfølgeren, men avslo til fordel for Jakten på Rød Oktober (1990). Også hovedrolleinnehaver Schwarzenegger avsto ettersom han hadde forpliktet seg til James Camerons Terminator 2 – Dommens dag (1991). Til Predator 2 (1990) hyret produsent Joel Silver i stedet regissør Stephen Hopkins som hadde laget femtefilmen A Nightmare on Elm Street: The Dream Child (1989). Steven Seagal var allerede tilknyttet prosjektet, men Hopkins klarte å bytte ham ut med Danny Glover. Glover var den gang allerede etablert som en tøff og skyteglad purk gjennom hovedrollene i Dødelig våpen (Lethal Weapon, 1987) og dens oppfølger fra 1989.

Slik som RoboCop (1987) utspiller filmen seg interessant nok i det noe kaotiske fremtidsåret 1997. Det er en hetebølge på gang i den urbane asfaltjungelen Los Angeles. Byen har blitt en krigssone der kriminelle gjenger med opphav i Colombia og Jamaica kriger om narkotikamarkedet og mot politiet. Den hardbarka purken Mike Harrigan (Glover) og hans mannskap er i mindretall og i ferd med å miste kontroll. Uventet blir de kriminelle slaktet på barbarisk vis. Predator 2 prøver seg slik på en ny retning sammenlignet med førstefilmen.

Etter mye frem og tilbake på førstefilmen hadde Stan Winston denne gangen mer tid til å forberede seg. Samtidig som laserkanonen og kontrollpanelet på armen forble identisk, kom våpeninnovasjon med et langt uttrekkbart spyd, en rund sylskarp skive som kom tilbake som en bumerang samt et metallnett som fanget og spjæret ofrene. I andrefilmen kunne publikum også se Predatorens fartøy. Ombord i skipets trofeskap kunne man blant annet se hodeskallen til Alien. En revolver fra 1715 som Danny Glovers karakter etter hvert får tak i skal dessuten dukke opp som en kurios referanse i en senere filmer.

Det er stort sett en urban actionfilm og Predator-skikkelsen presenteres gjennom POV-bilder allerede fra starten av. På denne måten klarte ikke Predator 2 å gjenskape skikkelsens mystikk fra første film. Avrevne ryggsøyler fra de kriminelle bandemedlemmene blir raskt presentert og en repitisjon av katt- og mus-leken fra førstefilm gjenfortelles. Det er mindre raffinert, ikke like spennende og dessverre ikke like vellykket. Under et gjensyn med franchisen som helhet fremstår derfor Predator 2 som et svakere tilskudd enn gamle minner mener å huske.

Alien vs. Predator

Alien vs. Predator (2004) var en spin-off og en crossoverfilm hvor to filmunivers møttes. Fjorten år etter Predator 2 og syv år etter Jean-Pierre Jeunets Alien: Resurrection (1997) skulle Alien og Predator-skikkelsene møte hverandre slik to andre ikoner allerede hadde gjort året før i Freddy vs. Jason (2003). 20th Century Fox hadde rettighetene til begge universene og med en lav aldersgrense var målet at flest mulig fikk muligheten til å se filmen. Regissør Paul WS Anderson var for de fleste ellers synonymt med Resident Evil-franchisen.

Charles Bishop Weyland (Lance Henriksen) har oppdaget en pyramide fra oldtiden under isen i antarktis. Et team med forskere og eventyrere rekruteres og sendes på ekspedisjon til en forlatt hvalstasjon på Bouvetøya. Der gjør de en enda en skremmende oppdagelse, de har blitt lurt til et offerkammer for å være avlsmennesker i en kamp mellom to utenomjordiske veseners. I tillegg våkner en aliendronning fra dvale og begynner å produsere egg.

En guide til Alien-filmene – CINEMA

Pyramiden er et sted hvor Predatorer gjennomgår sine overgangsritualer, men ekspedisjonen forstyrrer dette. Etter at menneskene har fratatt dem deres laservåpen, begynner kampene. Historisk trekkes trådene tilbake til den første Alien-filmen gjennom samme Lance Henriksen og selskapet Weyland-Yutani. Og karakteren Alexa Woods (Sanaa Lathan) fungerer som et alternativ til Sigourney Weavers Ripley. Videre serveres vi både Facehuggers og Chestbursters og vi ser mer av Predatorenes romskip, uniformer og våpen. Alien er filmens antagonister mens Predator fungerer som heltene. Midt oppi det hele har vi mennesker som har forvillet seg og blir ofre i kampen mellom disse gigantene.

Alien vs. Predator kan sees på franchisens hjernedøde underholdningsbidrag. Til tross for at den ble ansett som et svakt bidrag i franchisene ble den uventet den økonomisk mest suksessfulle filmen innen begge franchisene. Med produksjonskostnader på 60 millioner tjente den over 177 millioner dollar. Og etter endt kinolansering kunne de som var skuffet over dens lave aldersgrense fryde seg over en åtte minutter lengre versjon på fysisk format som inkluderte mer vold, blod og gørr.

Aliens vs. Predator: Requiem

Sigourney Weaver ble nedtrykt og trist av AVP og påpekte at Ridley Scott droppet en planlagt Alien-oppfølger på grunn av den. Men suksessen til AVP ledet naturligvis til oppfølgeren: Aliens vs. Predator: Requiem (2007). Den fortsetter der den forrige slapp med et Predator-fartøy på vekk fra jorden, men et Alien-utbrudd fører til at fartøyet krasjlander et sted i Colorado. Så tilkalles en ny Predator fra deres teknologisk avanserte hjemplanet for å jakte på rømlingene.

Det er et relativt generisk manus som kan matche de fleste filmer om småsteder rammet av en ekstern trussel i form av farlige vesener: Gremlins (1984), Critters (1986), Arachnophobia (1990) eller Tremors (1990). Småkjekling mellom menneskene blir fyllmassen mens en lang rekke Aliens nedjaktes av Predator. Et trøblete trekantforhold pågår mellom High School-eleven og pizzabudet Ricky, hans utkårede Jesse og en hissig muskelbunt. Dallas med sin trøblete fortid har kommet tilbake akkurat denne dagen og det samme har en kvinnelig soldat med en liten datter. Ingen er trygge i denne byen og Nasjonalgarden tilfører ytterligere slakteoffer.

Innenfor Alien-universet utspiller Prometheus (2012) seg i år 2093 mens Alien: Covenant (2017) foregår i år 2104. Aliens vs. Predator: Requiem og dens forgjenger foregår i samtiden og er dermed første gang disse karakterene dukker opp på tidslinjen. Den jaktende Predator har i denne filmen en slags etsende veske som han bruker til å fjerne alle bevis slik at dette ikke blir kjent for mennesker. Filmen lager en link til selskapet Yutani samtidig som en svært konspiratorisk stat er med på å dekke over trusselen. En «Get to the chopper» blir klemt inn i det hele naturligvis.

Filmens innovasjon er ellers at barn ikke er trygge. Et barn blir angrepet av en Facehugger og en høygravid kvinne på fødestuen pumpes full av små Aliens før hennes mage eksploderer som et ormebol. Ellers er dette en film som kvalitetsmessig befinner seg på bunnen blant Predator-filmene. Det var debutfilmen til Strause-brødrene som hadde bakgrunn i spesialeffekter og musikkvideoer, men tilbakemeldingen var stort sett negativ. De fikk kun prøve å regissere film en gang til, med den ikke fullt så minneverdige Skyline (2010).

Predators

De to første husker man godt etter utallige gjensyn, men tredjefilmen Predators (2010) har tydeligvis gått i glemmeboken. Produsent og mesterhjerne bak Predators var Robert Rodriguez. På bestilling fra 20th Century Fox hadde han skrevet et manusutkast på midten av 1990-tallet. Konseptet ble den gang aldri realisert da de estimerte produksjonskostnadene var for høye. Etter suksess med franchisetilskuddene Alien vs. Predator og til en viss grad Aliens vs Predator – Requiem ble det bestemt å likevel lage hans film. Nå var Rodriguez derimot opptatt med å lage Machete (2010) og hyret derfor Nimród Antal til å regissere. Schwarzenegger var på sin side opptatt med å være Guvernør. I stedet for at den fikk den klassiske tittelen Predator 3 ble det tilføyd en «S» på slutten, ikke ulikt Camerons Aliens.

Isabelle (Alice Braga) og seks menn slippes i fallskjerm over en jungel. De er de beste krigerne innen sitt felt og kommer fra alle mulige verdensdeler. Mens Royce (Adrien Brody) tidlig peker seg ut som en lederskikkelse, består resten av gruppen av Yakuza, afrikansk soldat, dødsdømt fange, narkotikapoliti og en ung lege. De husker ingenting om hva som har skjedd, men de vet de er utvalgt og har havnet på et fremmed sted. Da de kommer over tomme bur og feller skjønner de at dette er et jaktområde og at de er byttet. Så møter de den mystiske Nolan.

En guide til de opprinnelige Superman-filmene – CINEMA

Nok en gang ligger originalfilmens DNA i bunnen av historien. Det er en brokete ansamling soldater som står ovenfor en mektig fiende i jungelen. Det som følger er fortsatt en klassisk katt- og- mus-lek frem og tilbake mellom mennesker og en avansert jeger. Det varmesøkende kameraet er som tidligere, men jegerens utseende har blitt modernisert i takt med evolusjon. Til tross for å kun være tredjefilm i franchisen byr historien på hele fire Predatorer. På innovativt vis bruker de både hunder og droner for å spore opp sitt bytte. Nå er det ikke bare taktikken som er forbedret, men også deres rustning og våpen.

Tredjefilmens historie er tro mot franchisens mytologi. Store deler av historien ligner på originalen, mens mye er nytt i det som utvilsomt er franchisen store sci-fi tilskudd. Nytt denne  gangen er at det ikke bare er macho menn, men også en kvinnelig kriger. Den svakelige legen som bruker humor som våpen klarer ikke helt å matche franchisens tidligere komikk. Det er og blir en noe generisk film og sammen med spin-off filmene oppleves den i dag som en av franchisens svakere tilskudd.

The Predator

Dette tilskuddet er en moderne actionkomedie laget for et bredt publikum, men den fikk en streng aldersgrense grunnet blodige scener. I originalfilmen Predator spilte Shane Black soldaten Hawkins, ikke fordi han var den beste skuespilleren, men fordi han kunne justere manus underveis i innspillingen. Det resulterte i noen sex-relaterte vitser som ble videreført av Bill Paxtons karakter i andrefilmen. Black hadde en finger med i mange actionfilmer på 1980-tallet, deriblant som manusforfatter på Dødelig våpen-serien. Siden ironiserte han actionfilmsjangeren med manuset på The Last Action Hero (1993). Ringen ble på en måte avsluttet da Black skrev, i samarbeid med Fred Dekker, og regisserte The Predator (2018). Historiens kjerne var nok en gang kameraderi og samhold blant en brokete ansamling utstøtte soldater.

Under et oppdrag i Mexico blir teamet til skarpskytteren Quinn McKenna (Boyd Holbrook) massakrert. På flukt klarer Quinn å ta med seg en slags maske og et armdeksel som han sender til seg selv i posten. Mens han arresteres og ender opp på en fangetransport med en gjeng umake soldater, åpnes pakken med sitt mystiske innhold av hans sønn Rory. Den farligste jegeren i universet tilkalles samtidig som evolusjonsbiologen Casey Brackett (Olivia Munn) er i besittelse av en Predator på en hemmelig forskningsstasjon.

Topp 10: Zombiefilmene som fornyet sjangeren – CINEMA

På den ene siden er det gjenbruk av det velkjente konseptet hvor et kobbel soldater samles og må kjempe mot en Predator. Det nye er en jeger-Predator som jakter på en rømling-Predator. The Predator begynner noe generisk og den avslører Predator-skikkelsen allerede i åpningssekvensen. CIA kjenner til dens eksistens og påpeker at deres besøk på jorden har blitt hyppigere. I denne filmen har derfor skikkelsen mistet mye av sin mystikk, likt andrefilmen. The Predator tar seg derimot tid til å etablere soldatensemblet hvor blant annet en av dem har tourettes. Snart skal også evolusjonsbiologen Brackett, som er uventet god på å håndtere skytevåpen, bli en av gjengen.

Etter en litt hakkete begynnelse overrasker gradvis The Predator med en uventet god flyt. På den ene siden hinter den til gamle eventyrfilmer fra Amblin samtidig som den er mer kreativ og blodigere enn sine forgjengere. Det er en påkostet produksjon som tar alt et nivå høyere enn tidligere filmer. Den bygger videre på eksisterende ideologi og mytologi, og er både en leken, humoristisk og uforutsigbar homage til originalen. Den satser på retronostalgi og gjenbruker på kreativt vis velkjente linjer som «Get to the chopper» og «That is one ugly motherfucker». Den gjenbruker også jakthundene fra Predators. Evolusjon er viktig og nå er Predator en enda større mutert hybrid. Predatorens hjelm er ny og dens våpen er mer moderne. Skikkelsen er både rask og fleksibel, noe som skyldes at det under masken befinner seg en mann på to meter og ti centimeter som drev på med parkour. The Predator blir slik en av seriens bedre filmer ved et nytt gjennomsyn!

Prey

I 2022 kom det nesten helt ut av det blå en totalt annerledes og overraskende oppfølger som brøt med alle tidligere filmer. Fra før av hadde Dan Trachtenberg kun regissert 10 Cloverfield Lane (2016), men med Prey (2022) skulle han riste nytt liv i franchisen. Historien utspiller seg under den europeiske kolonialisering av USA og muliggjør konflikter på flere plan. På innovativt vis var hovedpersonen en kvinne tilhørende den amerikanske urinnvånerstammen Comanche. Selv om antagonisten kommer fra en høyteknologisk sivilisasjon er Predatoren fra denne tidsperioden mer primitiv med en annerledes maske og nedskalerte rastafarifletter. Predatoren har ingen ugjennomtrengelig rustning og bruker en uutviklet kampform ved hjelp av skjold og piler.

Året er 1719. Den unge Commanche-kvinnen Naru er iført ansiktsmaling og er en mester med Tomahawk. På jakt akkompagneres hun av hunden Sarii, selv om ingen andre i stammen hennes, inkludert hennes bror Taabe, tror hun er i stand til å jakte. Naru er ingen sanker som de andre kvinnene, derimot er hun god til å spore bytte og lege sår. Alt endrer seg da en tordenfugl en dag åpenbarer seg på himmelen. Et rovdyr har ankommet deres jaktmarker for å jakte på deres mektigste krigere.

Konseptet med en utenomjordiske jegeren som oppsøker alle mulige avkroker for å kjempe mot de mektigste krigerne var nå godt etablert. Dens bytte måtte være en verdige motstandere, og hos Comanchene er jakt essensielt for overlevelse. Predator jakter kun for sportens skyld, ikke for næring. Slik igangsettes en metafor der europeiske kolonister dreper indianere for deres land og slakter ned dyr kun for skinnets skyld. Naru må vokte seg for ulv, fjelløve og bjørn, men de aller farligste er sadistiske franskmenn. Enkelte elementer er beholdt, slik som replikken «If it bleeds we can kill it”, men i det store og hele er Prey et overraskende friskt og innovativt konsept. Den er smart, spektakulær, kløktig regissert og den mest innovative siden originalen.

Gjennom flytende kamerabevegelser serveres vi utrolige og intense sekvenser med ville dyr. Blodige kamper er godt koreografert og som hentet ut av klassisk Hong Kong-actionfilm. Den har et riktig filmatisk uttrykk som er kinolerretet verdig, men midt i den store strømmekrigen fikk den paradoksalt lansering kun på strømmetjensten Hulu i USA og Disney+ i Europa. Konsensus er at Trachtenbergs sjangerfusjon revitaliserte franchisen, den ble omfavnet av kritikere og ble en seersuksess. Dermed fikk regissøren fornyet tillitt til å lage ytterligere tilskudd.

Predator: Killer of Killers

Nok en gang kom det plutselig informasjon om at det var en ny Predator-film på vei, denne gangen en animasjonsfilm. Trachtenberg ønsket ikke å lage noen Prey 2, i stedet skulle Predator: Killer of Killers (2025) fungere som en slags bro til et ytterligere kommende prosjekt. Den ble laget i samarbeid med co-regissør Josh Wasson som jobbet med pre-visualisering til store filmprosjekter. I animasjonsfilm kunne de utforske tidperioder og narrative muligheter som de ikke kunne gjøre med ordinær spillefilm. Slik kunne Predator kjempe mot historiske krigere som vikinger og samuraier. Rent praktisk fungerer den som et sideprosjekt lik antologien The Animatrix (2003) i Matrix-franchisen. Og i i likhet med den var også Trachtenberg inspirert av 1990-tallets Hong Kong actionfilm.

«Dra ut blant stjernene og gå kun etter de sterkeste byttene. De skal være ditt trofé. Bli morderen av mordere. Det er Yautja-kodeksen», forteller filmen innledningsvis. Så ankommer et romskip jorden i år 841. Vikingkvinnen Ursa skal hevne seg på høvding Zoran som drepte hennes far. Med seg har hun sønnen Anders, men oppi det hele møter de en Predator. Han er en kraftplugg uten rustning. En maskekledd muskelbunt med en slags trykkhammerarm. Han er langt fra like høyteknologisk som sine filmatiske brødre, men har samme varmesøkende syn.

Se Elle Fanning går berserk i ny Predator-film – eksklusiv IMAX-premiere i november – CINEMA

I en annen tidsperiode, i år 1609, møter vi to mestersamuraier i føydaltidens Japan. De to skal ikke bare kjempe mot hverandre, men også mot en Predator. I en tredje historie går drømmen i oppfyllelse for Torres som blir kampflypilot under andre verdenskrig. Fra et hangarskip i Nord-Atlanteren tar han av, men møter en uvanlig fiende i et Predator-fartøy.

Med hint av dataspillgrafikk er Predator: Killer of Killers en animasjonsfilm laget for strømmetjenestens skjermstørrelse fremfor kinolerretet. Det er en svært leken film som harselerer med årsaken til kornsirkler og som hinter til en lang populærkulturell historie. I sekvensen fra andre verdenskrig ligner for eksempel Predator-skikkelsen på Iron Maiden-maskott Eddie fra Aces High. Det er en sammenheng mellom alle episodene der hovedpersonene bortføres og avslutningsvis må utkjempe en slags gladiatorkamp foran leder-Predator. Vi får referanser til revolveren som dukket opp i Predator 2 og Prey samt svært annerledes skikkelser og verdener som skiller seg ut fra de øvrige filmene. Den er et godt tilskudd til franchisen, riktignok av en mer kuriøs type. Dens kanskje aller viktigste funksjon er å pirre fansen før det neste kapittelet Badlands.