Guillermo del Toro skal lenge ha ønsket å lage sin filmversjon av Mary Shelleys «Frankenstein». Og kanskje er han litt for respektfull overfor forelegget.
NETFLIX 7. NOVEMBER: Å lage film av Mary Shelleys klassiske grøsserroman «Frankenstein» skal lenge ha vært et drømmeprosjekt for Guillermo del Toro, og denne gotiske fortellingen om monstre og mennesker synes åpenbart å passe filmskaperen vel så godt som noen hånd kan sys på en underarm.
Boka har som kjent blitt filmatisert en mengde ganger tidligere, men i en tid preget av menneskets destruktive inngrep overfor naturen og menneskeskapt KI-teknologi som begge føles som en trussel mot menneskene, er det vanskelig å argumentere mot historiens relevans.
Del Toro legger seg formodentlig tettere på forelegget enn mange andre adapsjoner, med mer utfyllende forhistorie og en konfrontasjon mellom doktor Frankenstein og monsteret i arktisk isøde – som inkluderer et knippe danske sjøfarere, ledet an av Lars Mikkelsen.
Følsomt monster
Oscar Isaac har rollen som Victor Frankenstein, som vel er å anse som den opprinnelige gangsteren hva gale vitenskapsmenn angår. Lengst utenfor rollebesetnings-tenkeboksen er Jacob Elordi som monsteret doktoren skaper, og den høyreiste skuespilleren tilfører følsomhet, melankoli og en viss fysisk appell til den ikoniske skikkelsen.
Charles Dance og Christoph Waltz framstår på sin side som mer opplagte skuespillervalg, men gjør ikke desto mindre fine figurer i sine respektive roller. Det samme gjelder David Bradley.
Siden vi befinner oss i et grøsserlandskap, er heller ikke Mia Goth et uventet syn på rollelista. Også hun er imidlertid god som bærer av fornuftens stemme og en viss romantisk interesse, men kunne så avgjort ha fått mer spillerom.
Del Toros Frankenstein er en storslått Netflix-produksjon med to og en halv times spilletid, som prisverdig nok settes opp på kino før den slippes på strømmetjenesten.
Som tidligere nevnt er materialet en velpassende lekeplass for del Toro, med betydelig detaljrikdom i produksjons- og kostymedesign, samt bruk av praktiske effekter og fysiske sett framfor det utelukkende digitale.
Gotisk melodrama
I tråd med filmskaperens tidligere meritter, vektlegger Frankenstein fortellingens melodramatiske og gotiske aspekter. Men selv om den er melankolsk, blir filmen aldri direkte rørende – og kunne med hell også ha vært mørkere.
På grensen til det møysommelige lar filmen oss bli bedre kjent med monstermakeren enn i en god del andre gjenfortellinger, med alt det innebærer av såre farsforhold og freudiansk bakteppe. Men det er aldri særlig tvil om hvem som egentlig er monsteret i denne skapelsesberetningen.
Riktignok er det fint at vi får mye sympati med skapningen hans, men mer ambivalens om dette hadde trolig vært en styrke for filmen.
Man kan mistenke at del Toro er hakket for respektfull overfor det litterære forelegget, slik at hans egen stil og stemme skyves litt for mye i bakgrunnen. Følgelig er det fristende å sammenligne Frankenstein med Bram Stoker’s Dracula av Francis Ford Coppola, som er en høyst solid filmadapsjon, men neppe blir stående blant regissørens aller fremste filmer. På den annen side er nok ikke dette helt rettferdig overfor Coppolas film, både fordi den har større filmhistoriske klassikere å konkurrere med på sin filmskapers CV – og muligens likevel kommer høyere opp på Coppola-lista enn Frankenstein gjør blant del Toros filmer.
Frankenstein er like fullt en svært hederlig og vellaget filmatisering av en fortelling som på ingen måte har mistet sin kraft. Og kanskje er det først og fremst fordi del Toro synes å være så ypperlig egnet til å gjenfortelle den, at man sitter igjen med følelsen av at han kunne ha skapt et mektigere monster av en film.