Med «Hvis ingen går i fella» leverer Henrik Martin Dahlsbakken en film som treffer blink på alle nivåer: en teknisk bragd, en komisk fulltreffer og en rørende fortelling om samhold, vennskap og rampete julekaos.

PÅ KINO FRA 7. NOVEMBER: Inspirert av Alf Prøysens klassiske «Musevisa» skaper Dahlsbakken et filmatisk univers der mennesker og mus møtes i en heseblesende kamp om et gammelt hus – og om julens ånd. Resultatet? En film som glitrer av overskudd, varme og ren fortellerglede.

Dahlsbakken på sitt mest presise og lekne

Henrik Martin Dahlsbakken har lenge vært en av Norges mest allsidige regissører.
Han har gitt oss alt fra «Gledelig jul» til «Munch» og «Konvoi», men «Hvis ingen går i fella» er noe helt spesielt: en perfekt syntese av hans sans for dramatisk nerve, humor og visuell finesse.

Regien er forbilledlig stram og rytmisk. Dahlsbakken vet nøyaktig når han skal slippe latteren løs, og når han skal trekke pusten og la øyeblikkene skinne.
Han balanserer det fysiske kaoset – knuste kakefat, brennende ermer, flyvende stoler – med en varm og menneskelig kjerne som gjør at publikum aldri mister interessen.

Det er sjelden man ser en norsk film der tempo, rytme og komikk flyter så naturlig. Her er det ikke et sekund for mye.
Det er Hollywood-energi med norsk hjerte.

Levende animasjon og sømløs magi

Det tekniske nivået er skyhøyt. Animasjonsselskapet Expanse fortjener honnør for å ha skapt mus som både ser troverdige ut og føles levende.
Jakob Oftebro, Charlotte Frogner, Jonis Josef og Vivild Falk Berg gir musefamilien personlighet, sjarm og et bunnsolid komisk driv.

Spesielt Oftebro og Frogner briljerer som museforeldre med både nervøsitet og stolthet – og Jonis Josef får rom til å leke seg med perfekt timea replikklevering.

Når musene løper over gulvplankene, skyter polkagriser med brødristere eller forsøker å sabotere elektriske apparater, er det både hysterisk morsomt og teknisk imponerende.
Det er Pixar-nivå på norsk jord – og det er ingen liten bragd.

Et menneskegalleri med hjerte og komisk timing

Menneskefamilien er like sentral i filmens suksess.
Pål Sverre Hagen og Sara Khorami treffer blink som et ektepar på randen av juleferie-kollaps. Hagen spiller med perfekt blanding av irritasjon og sårbarhet, mens Khorami gir rollen varme og troverdighet – og begge viser et sjeldent talent for fysisk komedie.

Flo Fagerli er et funn som datteren Ane – energisk, vittig og uredd – mens Vegard Strand Eide sjarmrer som familiens hjerte, gutten som ser vennskap der de voksne bare ser skadedyr.

Men ingen slipper unna uten å le av Jon Øigarden. Hans tolkning av den overivrige skadedyrbekjemperen er ren komisk gullstandard: med blikk som kan fryse vann og replikker som smeller som musefeller.

Visuell og musikalsk storslagenhet

Fotograf Jon Gaute Espevold gir filmen et eventyrlig preg – hvert bilde oser av norsk julestemning.
Huset, landskapet, frosten og julelysene føles autentiske, men også filmatiske og fortryllende.
Liv Asks produksjonsdesign er en fryd for øyet – en perfekt blanding av nostalgi og moderne komedieestetikk.

Musikken, signert Stein Johan Grieg Halvorsen og Eyvind Skeie, løfter stemningen til himmels.
De klarer kunststykket å kombinere Prøysensk vemod med Hollywoods storslagenhet. Resultatet er rett og slett julemagi.

Juleglede uten sukkerbelegg

Det mest imponerende med Dahlsbakkens film er at den aldri mister seg selv i sentimentalitet.
Den har varme, men den er aldri klissete. Den er morsom, men aldri dum. Den har moral, men preker ikke.

Dahlsbakken tør å stole på historien, på skuespillerne og på det filmatiske håndverket.
Han lar publikum både le, skvette og røre seg – uten å tvinge frem tårer.
Det er ekte juleglede, ikke ferdigpakket julegrøt.

En ny norsk juleklassiker

Hvis ingen går i fella er årets store kinooverraskelse – en film som viser at norsk familieunderholdning kan være både spektakulær, varm og intelligent.

Henrik Martin Dahlsbakken viser seg her som Norges mest komplette filmskaper:
En regissør med både teknisk briljans, komisk fingerspissfølelse og et stort hjerte for historiefortelling.

Med strålende skuespillerprestasjoner, teknisk overskudd og en ufeilbarlig sans for timing, leverer han en film som vil bli stående side om side med Reisen til julestjernen og Alene hjemme som en fast del av norsk juletradisjon.